Nord-Trøndelag Bonde- og Småbrukarlag

Årsmøtedelegatene er på plass.

Årsmøtet i Nord- og Sør-Trøndelag BS er i gang!

Trøndelag vil fra neste år være landest største jordbruksfylke. Trøndelag er avhening av å selge mat til resten av landet fordi produksjonen er så høy. Samtidig merkes det at resten av landet er langt unna, og det er for langt mellom produsent og forbruker. For å bøte på dette trengs gode veier, men nye veier bygges gjerne på dyrket mark. 

Årsmøtet i Nord- og Sør-Trøndelag Bonde- og Småbrukarlag begynte i dag med Småbrukarvalsen. Deretter var det tid for Leders tale, først ved Arnt Inge Engum fra Nord-Trøndelag og så ved Rune Kurås fra Sør-Trøndelag.

Arnt Inge Engum og Rune Kurås

Det var ulike temaer i Leders tale. Hverdagsmaten som må ligge i bunnen for produksjonen, og at det i tillegg må være mulig for noen å lykkes i nisjer. Matvaremarkedet er i endring. Meieriutsalgene og slakteributikkene er borte, mens nettbutikkene og matkassene er kommet til. De store kjedene ønsker å ha sine egne merkevarer, slik at våre varer ikke synes. Kanskje er tiden moden for at produsentene åpner små utsalg i kjøpesentere og lignende, slik at varene går direkte til forbruker.

Forholdet mellom bønder og styresmakter er ikke så godt som det kunne vært, og vi har sett store endringer i året som er gått. Regjeringens politikk legger opp til at jordbruket sentraliseres og legges til områder som er egnet for regjeringens ønskede storskalaproduksjon. I en slik situasjon er det ikke utenkelig at den uttalte målsettingen fra Stortinget, "Jordbruk over hele landet", kommer i annen rekke.

Dersom maten i Norge skal produseres på norske ressurser, må både innmark og utmark tas i bruk. Dette henger tydelig sammen med Norges praksis rundt rovdyr. Debatten om rovdyr, for eksempel ulv eller jerv, går høyt, og det eneste vi vet per nå er at rovdyrene lever enn så lenge. Rovdyr fører til tap av beitedyr, og det er ingen løsning å flytte rovdyrsonene. Jerven og ulven ser ikke hvor grensa går, og det er ingen i Oslo som ser at de krysser grensa heller.

Den lave kraftforprisen fører til at utmark blir mindre og mindre lønnsomt å bruke. Ammekua er for diger til å leve i utmarka. Den finner heller ikke nok mat der. Sauen holdes inne i større andel av livet, som stadig blir kortere. Er det mulig å beholde dyrevellferden høy i landbruket, samtidig som lammene blir tyngre og kua melker stadig mer? Vi har ikke bare ansvar for produksjon. Og hvordan kan vi markedsføre dette som naturprodukter fra utmark?

Regjeringen snakker stadig om hvor mye bedre det skal bli hvis man bare kjøper opp naboen. Dersom vi skal bruke hele Norge i jordbruk, må alle med, liten som stor. Vi trenger alle.

Merete Furuberg

Leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Merete Furuberg, fikk deretter ordet, og snakket om klima og bærekraftig landbruk. Erna Solbergs uttalelse om at "norske kyr prumper for mye", er som en avledningsmanøver å regne. For det første kommer 90 % av metanet fra kua som rap, og for det andre er kua en del av kretsløpet.

Det er forskjell på karbon som allerede er en del av kretsløpet over bakken, og karbon som har ligget under bakken og blir hentet opp av oljebransjen. Det karbonet som allerede går i kretsløpet er over bakken uansett. Det er ikke mer karbon i rapen fra kua enn det som ville kommet ut i lufta uansett når maten til kua hadde råtnet i mangel av ku.

Skal jordbruket være klimasmart eller agroøkologisk? Klimasmart landbruk er stort sett at du driver videre og kanskje skalerer det jordbruket som drives i dag, men at ulike innretninger benyttes til å bøte på klimaskader. Det agroøkologiske ønsker ikke å reparere og bøte på skade, men å forhindre skade i utgangspunktet. Et eksempel fra et annet felt enn klima, er kyllingen og narasinen. Det ble sagt at det ikke ville være mulig å ha store nok, hurtigvoksende nok kylling som var friske nok uten narasin. Men det var mulig. Det er mulig. Og nå gjøres det. Det tilsvarende innen klima ville være å forebygge klimaskade, heller enn å reparere. Forskjeller og motsetninger mellom agroøkologisk og klimasmart diskuteres ikke mye her på berget. Det diskuteres mer på internasjonalt nivå og hos FN.

Det blir ikke sagt mye om klima og miljø i den kommende stortingsmeldingen om jordbruket. Det blir sagt noe om tiltak på gårdsnivå, og det blir omtalt en bransjeavtale om matsvinn, men det blir ikke sagt noe om at dyr som ikke brukes til mat er matsvinn. Verpehøns som ikke blir til frikassé eller lignende er matsvinn. Stortingsmeldingen er derimot klar på at klimatiltak ikke skal føre til økte subsidier. 

Dyr- og planteproduksjon er særlig sårbart for endret klima. Det kan bli mer vann, mindre vann, høyere eller lavere temperaturer og endret vekstsesong. Dette får følger for landbruket. 

Matproduksjon i Norge må opp. Vi kan øke arealet noe, men det er begrenset hvor mye. Det er begrenset hvor mye vi kan nydyrke, så det er viktig at vi bevarer den matjorda vi har. Det er lett å ønske seg en mer kostnadseffektiv produksjon i landbruket, men det er kortsiktig å tenke at vi skal ha et billigst mulig landbruk i dag. 

Vi må tilpasse oss et våtere landbruk, og det er nødvendig å tilpasse ikke bare praksis, men også maskinpark. Kanskje må det grøftes mer? Kanskje trengs det bedre drenering. Flom er også en utfordring i både beiteområder og dyrkede områder. Det er også svært vanskelig å høste med såpass mye nedbør som det har vært de siste årene. I tillegg svekkes næringsinnholdet i planter når det blir våtere, mens errosjonen øker. Varmen fører også til at skadedyr kommer flyttende til landet vårt.

Vi er nødt til å planlegge for en usikker fremtid. Vi vet ikke hva som vil fungere, men det finnes en del tiltak som kan prøves ut. For eksempel kan man prøve vekstskifte eller agroforrestery (kombinasjon av plantede trær og andre nyttevekster). Tidsvinduet for å drive jorda blir mindre og mindre, samtidig som hver bonde skal ha større og større areal i drift med dagens politikk. Er dette i det hele tatt forenelig?

Jordbruket har ikke mulighet for å være en næring med null utslipp, men vi er nødt til å produsere mat. Det som er mulig er å dreie produksjonen i en mer klimavennlig retning. Er det kuas ytelse som er bondens problem, eller er det melkeprisen? Den klimavennlige produksjonen er kanskje ikke forenelig med husdyr som skal ha stadig høyere og mer spesifisert ytelse. Kanskje er det beste klimatiltaket på kjøtt å senke ytelsen på melkekua. Når melkekua produserer mer og mer melk, havner færre kyr i kjøttdisken. Det blir mindre kjøtt produsert per liter melk. 

Både med tanke på matsikkerhet og med tanke på klima, ville det fornuftige være å dyrke korn der det er mulig, gress til melkeproduksjon der kornet ikke vokser og kjøttproduksjon i utmark. Dessverre er det nå store deler av utarksbeitet som ikke er i bruk, samtidig som det importeres store menger soya til kraftfor. 

Det er ikke mulig at jordbruket løser klimautfordringene alene. Det er nødvendig med sammarbeid mellom næring og myndigheter. 

Videre gang i årsmøtet

Videre i programmet er det debatt og gjennomgang av innkomne saker. Vi kommer tilbake med mer!