Må på banen når ting skjer!

Veldig mye av innholdet i regjeringens landbruksmelding er slått tilbake, og det er veldig bra. Vi kan fort bli enige om at denne regjeringens landbrukspolitikk ikke er svaret på utfordringene. Kostnadseffektivitet som overordnet mål, fjerning av markedsregulering og sosiale ordninger og oppbygging av større bruk, frikoblet fra ressursgrunnlaget vil føre til sentralisering og i sin tur avfolking av landbruksdistriktene. Det må en annen politikk til.

Det er prisverdig at både lokale, regionale og sentrale politikere har engasjert seg i denne saken. Et engasjement som fører til at de fleste av forslagene i meldinga blir avvist.

Men dette engasjementet er ikke nok. Det er nemlig riktig det som FrPs landbrukspolitiske talsperson Morten Ørsal Johansen uttaler: Utviklingen for landbruket la vi i jordbruksoppgjøret i 2014. Alt det som ble lagt inn i jordbruksoppgjøret det året, står fortsatt ved lag. Hovedmålet for FrP er at det skal produseres mer mat, og det oppnådde vi allerede den gang. Og dette målet videreføres nå. Jeg er kjempefornøyd med det! sier han til Bondebladet.  

Dette er riktig og det betyr at strukturen i landbrukspolitikken står fast, og retningen står fast. De driverne som er satt inn fører til at gårdsbrukene i Norge vil bli større og større, og bruksnedleggingen vil fortsette. Disse driverne, investeringsmidler til bruk som ville vokse, melkebørs, høye kvotetak og konsesjonsgrenser og inntektsfordeling som tilgodeså de store brukene var allerede innført i tidligere stortingsperioder, men de ble forsterket gjennom oppgjøret i 2014 på en måte som ga den sterkeste omfordeling fra små og mellomstore bruk til de største brukene som vi har sett noen gang.

Den konfrontasjonen regjeringens «tilbud» i 2014 innebar førte til felles brudd i forhandlingene mellom staten og faglagene, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag. I stortinget greide KrF og V å mildne oppgjøret noe, men støttet regjeringen. Resten av opposisjonen stemte mot oppgjøret.

Resultatet fra oppgjøret i 2014 er videreført i de to siste oppgjørene. NB har skrevet to avtaler på dette grunnlaget, og i stortinget er det bare SV, MDG og Per Olaf Lundteigen fra SP som er igjen av opposisjonen, dvs. disse har stemt imot oppgjørene alle de tre årene i denne perioden.

Hva vil skje i år? Det er ingen grunn til å tro at regjeringen vil rette seg nevneverdig etter vedtakene i saken om meldinga, fordi de har flertall for den praktiske politikken, som skjer i jordbruksoppgjøret. Vil regjeringen få med seg noen av partene i oppgjøret på en avtale som inneholder omfordelingen? Og vil en like stor del av stortinget stemme for et oppgjør til, og på den måten gi sin tilslutning til «politikken som ingen vil ha», som mange av dem omtaler regjeringens landbrukspolitikk som.

Og hva vil skje etter neste valg? Det er bare SV, MDG og Per Olaf Lundteigen, på stortinget, som er klar på at de vil reversere, eller gjøre om den politikken regjeringen har fått gjennom, hvis de får regjeringsmakt. AP, SP, KrF og V er i beste fall uklar. De fleste uttalelsene tyder på at en ny regjering vil beholde den omfordelingen som er gjennomført, men vil bruke nye og friske penger til «små og mellomstore bruk».

Det er viktig at alle de lokale, regionale og sentrale politikerne som har engasjert seg for å få slått landbruksmeldinga tilbake, også engasjerer seg når den praktiske politikken blir utformet, i behandlingen av jordbruksoppgjøret. For hvis omleggingen fra 2014-oppgjøret får fortsette å virke, så vil de negative utviklingstrekkene i jordbruket og distriktene fortsette i samme retning, mens det som trengs er retningsendring og ny innsats for norsk matproduksjon, på norske ressurser, over hele landet.

Per-Anton Nesjan, ordfører i Norsk Bonde- og Småbrukarlag og styremedlem i Nordland Bonde- og Småbrukarlag