13 Bønder for en Bjørn, Rovvilt i Embetsmannsstatens Tid

Rovviltnemda i Nordland har avsluttet sitt revisjonsarbeid med Forvaltningsplan for rovvilt og jeg antar at nemda har gjort det den kan gjøre, innenfor sitt mandat. Jeg anser ikke fastsetting av forvaltningssoner for rovvilt som det kritiske punkt, ettersom jerv og gaupe er til stede i så å si alle kommuner på fastlandet i Nordland. Spørsmålet er mer hvordan planen blir håndtert i praksis. 

Konsekvensutredning av forvaltningssone for bjørn er et vedtak i rette tid. Vi har i 30 år levd med konsekvensene av voksende bestander av rovvilt, og kan bare ane hva en flerdobling av antall bjørn vil bety i dette smale fylket. Noen konsekvenser ble antydet allerede da Fylkesmann/Direktorat for snart to år siden begynte forberedelser for et stort bjørneområde i Salten, med tilbud om omstilling for alle bruk som har sau på beite på østsida i Saltdal.

Den store svikten på området rovvilt har vært mangelen på politisk involvering og kontroll. Stortinget har gjort sine vedtak og forlik, og deretter overlatt saken til de forskjellige forvaltningsledd. For oss som møter konsekvensene av rovdyrpolitikken i beiteområdene ser det ofte ut til at forvaltningens praksis er stikk i strid med politisk vedtatte mål. Det gjelder først og fremst sikring av beiteområder/kalvingsland for sau og rein, og vern av rovvilt langt utover bestandsmål.

Mot slutten av 2016 fikk vi imidlertid noen saker som jeg tolker som lyspunkter: Konflikten omkring ulv på Østlandet har brakt rovviltpolitikken tilbake til Stortinget, ved to utløsende faktorer: 1. Rovviltnemda i Hedmark la samlet ned sine verv, i protest mot overkjøringen fra Klima- og miljøministeren. De ville rimeligvis ikke være gisler i et system der folkevalgte organer bare har myndighet så lenge byråkratiet finner deres vedtak akseptable. Og 2.: Et massivt opprør i den befolkningen som kjenner virkningene av forvaltningen fikk noen politikere til å forstå alvoret. – I skrivende stund er det ikke klart hvor denne saka ender. Men det må sies å være oppsiktsvekkende om det ikke lar seg gjøre å få stortingets vilje gjennom embetsmannsapparatet. Eller: Har vi vent oss til at det skal så være, at konvensjoner, avtaler og direktiv overprøver  vedtak i vårhøyeste folkevalgte forsamling?

De som har fått ansvar for forvaltning av rovvilt henviser til Bernkonvensjonen om biologisk mangfold som begrunnelse for politikk og forvaltning. Det viser seg at denne konvensjonen ikke gir kompromissløst og entydig dekning for rovdyrvern. Den åpner også for hensyn til kultur og tradisjon, næringsutøvelse og befolkningens velbefinnende. - Vi kan også vise til hensynet til den mest bærekraftige måten vi produserer kjøtt på i Norge.

Rettigheter for urfolk burde være en selvsagt faktor i rovviltpolitikken. Jeg lar i hovedsak samer/reineiere tale for seg, men jeg unnlater ikke å nevne en besynderlighet: Samiske kulturminner er omfattet med sterke vernebestemmelser. Men urfolkets mest signifikante og tradisjonstunge næringsdrift og kulturbærer er langt på vei umuliggjort på grunn av tapene til rovdyr.

Naturforvaltere og flere av naturvernorganisasjonene synes å lide av en felles misforståelse: Praksisen med frittgående beitedyr i utmark er det store problemet i forhold til sikring av rovviltet. Denne oppfatningen går på tvers av det faktum at jervens overlevelse er bortimot 100 % avhengig av tilgang på rein og sau. For gaupa er andelen noe mindre, men en stor bestand av gaupe i Nordland kan knapt eksistere uten tilgang på beitedyr.

Det er forstemmende å se hvordan fokus på store rovdyr har eliminert en mer helhetlig forståelse for naturmangfold og verneverdier. Et stort antall av de trua artene i Norge er avhengige av landskap som er skjøttet med beitedyr, i inn- og utmark. Av dyreartene er det ikke bare sau og rein som sliter under trykket av voksende bestander av predatorer. Naturvernforbundet med flere kan kreve flere rovdyr, og mene at det er veien til et større biologisk mangfold. Av den offentlige forvaltningen må vi kreve en mer balansert tilnærming. Et aktuelt kontrollspørsmål er: Hvor mye rikere er naturen blitt på de 30 årene det har tatt å bygge opp rovdyrbestandene?

Ulykken, for beitedyr og andre deler av mangfoldet, er at vern av rovvilt er etablert som selve flaggsaken for miljøpolitikk. De som får ta problemene er forholdsvis få mennesker i grisgrendte strøk, det rammer næringsdrift som ikke kan vise til store tall i produksjons- og eksportstatistikken. Det er mer komplisert å legge vern i veien der de store pengene er i spill. Vi har ikke sett at miljøvernministeren stoppet kraftutbygginger eller nektet dumping av gruveavfall i laksefjorder. Vi vil ikke se at Miljødepartementet stopper utvinning av olje i det havet som har vært eksistensgrunnlag for den nordlige befolkningen i tusenår. Enn si at departementet går til drastiske tiltak for å oppfylle målene i Parisavtalen. Men se, kan Helgesen si, vi tar vare på våre rovdyr.

Om 30 år vil få beklage mangelen på jerv og ulv. Mange vil beklage