Framtidsbonden Therese Rudi

Jeg er 27 år og skal om noen år ta over hjemgården Gudbrandsstugua i Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært medlem og aktiv i NBS siden jeg var 17, men da jeg var 14 år var bonde det siste jeg skulle bli.

Framtidsbonden Therese Rudi

Foreldrene mine kjøpte gården Gudbrandsstugua i 2004. Det er gården som vi nå bor på. Det hadde ikke vært drift der på mange år, noe som vil si at både våningshus, fjøs, jord og gjerder trengte sår oppgradering. Bruket har faktisk bare rundt 30 mål dyrka mark og litt over 100 mål med skog, så det var mange som synes vi var gærne som tok fatt på dette prosjektet. Og jeg tror hele familien, inkludert broren og søstra mi, kan si at vi er glade vi ikke visste hvor mye arbeid og investeringer som måtte til før det kunne bli et drivverdig bruk. Da jeg var 14 år så bestod gårdsarbeid for meg å plukke stein (fattern har egen gravemaskin så vi har nydyrka og grøfta mye, så har plukka uendelig mye stein ja), sene kvelder, ferie som et fremmedord, dårlig økonomi og haugevis av utfordringer. Så det var ikke noe jeg skulle begynne med! Det hørtes mye mere fornuftig ut med 8-4 jobb, og stabil inntekt.

Da jeg var 16 og gikk siste året på ungdomsskolen, så var jeg ganske skolelei. Men jeg var glad i å være ute, og det ble til at jeg starta på naturbruk på Gausdal vgs, for å få en mer praktisk retta utdanning. Planen var å ta påbygg 3.året, slik at jeg kunne søke på hva jeg ville etter videregående. Det første året på naturbruk var det artigste året jeg har hatt hittil! Jeg møtte elever som var interessert i det samme som meg og veldig dyktige lærere som fikk oss interessert. Siden Gausdal vgs ikke har eget gardsbruk så var vi mye ute på gårdsbesøk og vi brukte gårdene til lærerne mye. Vi gjorde så mye forskjellig dette året. Vi drev med skogsarbeid, pilking, elgjakt, hundekjøring, snekkerarbeid, besøkte Tomb, fjellturer, restaurerte en gammel Massey, osvosv. Men det viktigste jeg lærte her var at landbruk handler om så mye mere enn bare steinplukking og sene kvelder. Å drive dyr og jord krever enormt mye kunnskap for å lykkes, og teori og praksis henger nøye sammen. Det er fint med gode karakterer, sjøl om du «bare» skal bli bonde!

Framtidsbonden Therese Rudi

I Gausdal så hadde de bare 1 året naturbruk da jeg gikk der, så planen var å gå Vg2 og Vg3 på Klones i Vågå. Dessverre så ble Klones nedlagt akkurat i disse tider, og Valle vgs på Toten ble det nærmeste alternativet. Men så en vinterdag kom jeg tilfeldigvis over nettsida til Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland. Ei fargerik nettside, med relevant info og veldig fine bilder (hint hint til alle naturbruksskoler, hjemmeside er viktig). På denne tida var jeg engasjert i Natur og Ungdom, og økologisk fenga nok ekstra mye. Så jeg søkte, egentlig mest for moro skyld. Og jeg kom inn!

Så i august 2008 satt jeg i bilen over Filefjell sammen med fattern og lillesøster. Da vi kom til Lærdal og de enorme fjellene omkransa oss, så lurte jeg nok litt på hva jeg hadde begitt meg ut på. Jeg kjente jo ingen på dette stedet jeg skulle til. Og da jeg for første gang gikk innom den lokale matbutikken i Aurland så trodde jeg alle var turister... Jeg forstod jo ikke et kvekk av «sognamaol». Jeg kunne sikkert prata til i morgen om alt jeg lærte på Sogn Jord- og Hagebruksskule. Vi lærte alt fra kompostering, å lage pinnekjøtt, bygging, ysting, husdyrstell, planteoppal, epledyrking, skogsdrift, hvordan en motor funker, lage driftsplan og mye mye mer. Vi var til og med to uker i Russland for å bygge halmhus! Og også ei uke på Sinjarheim i Aurlandsdalen for å lage kvitost og raudost av geiter og kyr vi mjølka for hånd. Men det jeg lærte mest av, var nok alle menneskene jeg møtte. SJH er en landslinje for økologisk jordbruk, så her var det folk fra 18-40 år, mange som ikke hadde mjølka ei ku før, men alle var glødende interessert i å lære og alle med ulike erfaringer å tilføye.

Når jeg var ferdig utdanna agronom på SJH, så gikk jeg et år med påbygg slik at jeg fikk studiekompetanse på Valle Vgs på Toten. Kontrast fra Aurland kan du si! Så ble det også mange bra diskusjoner om økologisk landbruk på festene på Valle. Etter et år på Valle med 10 timer norsk i uka, men også naturforvaltning som valgfag, så var ganske skolelei. Så jeg bestemte meg for å arbeide et år som avløser og landbruksvikar på fulltid.

Jeg fikk sommerjobb som budeie da jeg var 17 år på ei seter på Gålå i Sør-Fron med ansvar for rundt 20 kyr, og jeg var budeie i seks somre totalt. Jeg husker fortsatt første avløserjobben jeg fikk, bonden var syk, og jeg var med på bare et fjøsstell med opplæring før jeg fikk ansvaret alene for 27 mjølkekyr med kalver og ungdyr... Det ble en bratt læringskurve, men arbeidet som avløser tror jeg er den beste erfaringa jeg har på CV-en. Å ha ansvar for et fjøs var til tider veldig utfordrende, men ga også en helt fantastisk bra mestringsfølelse når man etter hvert fikk til bra produksjonsresultater og fikk lov å påvirke drifta. Også var det trist når man mista kalver eller kyr. Jeg ga alle kyrne navn, og kyr kan ha ganske spesielle personligheter. Hun som het Petra, hun var sur hver morgen og det gikk det aldri an å henne mjølke uten bøyle. Filifjonka var mentalt ustabil. Store, svarte Staslin på 8 år mjølka mest av alle. Mamma mø var prikk lik barnebokfiguren hun var oppkalt etter. Biola så akkurat ut som en biolakartong!

Da jeg i 2012 starta på bachelor i Agronomi på Blæstad, så hadde jeg fortsatt avløserjobben ved siden av, og det ga meg gode knagger å henge den teoretiske lærdommen på. Sommeren 2013 fikk jeg dessverre en belastningsskade i skuldra, i tillegg til noen kuspark i knærne, og jeg måtte slutte som avløser. Det var trist. Men det viser hvor tøft avløseryrket er. Så hjalp det sikkert ikke på å jobbe 10 helger på rad og sjelden ha ferie heller, gardbrukerne vet å utnytte gode avløsere, hehe;) Samtidig hvis vi skal sikre rekruttering til landbruket, framtidas bønder vil ha ferie, da er vi helt avhengige av gode avløsere! Så jeg skulle ønske at næringa hadde gått sammen om å sikre avløserordningen og rekruttering av avløsere i høyere grad enn vi gjør i dag. I dag er det nesten umulig å få tak i en norsk avløser med agronomutdanning.

Framtidsbonden Therese Rudi

Jeg gikk 3 år på Blæstad på Hamar og var ferdig i 2015. Under tida på Blæstad så leide jeg hus på gården Ringnes i Stange Vestbygd. Mange hundre mål med den beste jordbruksjorda i landet rett utenfor døra... For en småbruker fra et lite, brattlendt bruk i Gudbrandsdalen var det ganske artig å være med på våronna her!

Under 100-årsjubileet til Norsk Bonde- og Småbrukarlag i 2013 ble jeg valgt inn som tidenes yngste sentralstyremedlem i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. På samme tid var jeg også styremedlem i Oppland Bonde- og Småbrukarlag, og styremedlem i Norges Sosiale Forum som arrangerer Globaliseringskonferansen. Jeg må innrømme at jeg ikke er helt fornøyd med alle karakterene fra Høgskolen, men samtidig har jeg flere verv enn de fleste på CV-en allerede, og det er gull verdt å ha med seg i jobbsøking.

Jeg fikk ganske fort etter ferdig utdanning på Blæstad, jobb som produsentrådgiver i Q-Meieriene i Gausdal. Drømmejobb! Jeg var mye ute og reiste og ble kjent med mange dyktige og dedikerte Q-produsenter. En knallgod erfaring å ha med seg videre, og jeg lærte mye om mennesker og om meieridrift som jeg ikke kunne fra før.

Akkurat nå så studerer jeg årsstudium i historie ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Det er veldig interessant å lære mer om hvordan vi har blitt som vi har blitt, og ikke minst hvordan livet arta seg for de personene som trødde jorda før oss.

Jeg er også leder i Ringebu-Fåvang Bonde- og Småbrukarlag, styremedlem i Oppland BS og leder i ungdomsutvalget i Oppland BS. Jeg synes det har vært veldig moro å være med på den utviklingen NBS som organisasjon har hatt de siste årene, med spissing av politikken vår og ikke minst medlemsvekst flere år på rad. Vi er en organisasjon for framtida! Jeg er også litt avløser i sauefjøset hjemme på gården, fordi fattern jobber mye borte på anlegg. Så nei, jeg har ingen fritidsproblemer ;)

Før var det sånn at alle kjente noen som hadde en gård. Slik er det ikke lenger. Vi er bare igjen rundt 40 000 aktive bønder. Jeg ser det som vår oppgave som bønder å formidle hva jordbruket faktisk handler om, og jeg synes sosiale medier er en utmerket kanal å promotere norsk landbruk i, fordi vi har så mange fine bildemotiver å vise fram.

Framtidsbonden Therese Rudi

Senere i vår, det har blitt antyda 17.mars, så kommer det portrettintervju av fem odelsjenter/kvinnebønder i VGHelg. VG har vært på besøk på gården her tre ganger i løpet av fjoråret, og de har vært med på lamming, sausanking og tatt vinterbilder. Jeg synes det er et ganske bra skritt for likestilling i landbruket! Vi trenger flere kvinnelige rollemodeller i landbruket. Norsk jordbruk har et ganske dystert rekrutteringsproblem, i noen tilfeller også et omdømmeproblem, og jeg tror flere kvinner inn i næringa kan være ei styrke for framtida. Men da må vi legge til rette og heie og løfte disse sterke, tøffe og modige kvinnene fram! Jeg forstår veldig godt alle kvinnene som flykter fra bygda. Samtidig, hvis du klarer å møte slike utdaterte holdninger med å bruke det som motivasjon, så har du kommet veldig langt tror jeg. Jeg må helt sikkert bevise litt mer når jeg tar over. Kanskje er det også derfor jeg har tatt så mye landbruksutdanning, at jeg skal bli trygg på at jeg kan det jeg gjør.

Men for meg er bondeyrket den ultimate utfordring. Du må kunne alt fra husdyrstell, teknikk, agronomi, papirarbeid, se ting i sammenheng og ta valg utifra det, og det trigger meg. Det er også slik at du blir aldri utlært som bonde. Det er hele tida noe nytt å lære eller bli bedre på. Også er det jo den følelsen når du har gjort ei god våronn og se graset spirer. Eller at det faktisk går bra med den lamungen som du har stelt så mye med. Å jobbe tett med naturen er meningsfullt. Da jeg gikk på Sogn Jord- og Hagebruksskule, så hadde jeg en lærer som sa at hvis du har en gård, så har du alle muligheter. Det er bare fantasien som setter grenser. Det har jeg tatt med meg, og jeg har mange planer og ideer, for den dagen jeg skal overta gården. På landbruksskolen lærte jeg at den måten foreldrene dine driver på eller «sånn har vi gjort det i alle år», ikke nødvendigvis er det beste. Du kan faktisk dyrke mye annet enn bare gras på jorda også midt i Gudbrandsdalen. Her i Ringebu kommer det bare flere og flere ulver som vandrer over fra Østerdalen, og jerven har gode forhold, så kanskje blir man tvunget til å tenke annerledes om drifta i framtida, sjøl om vi skal kjempe med nebb og klør for å forandre rovviltpolitikken.

I dag har vi 100 vinterfôra søyer, 5 mohairgeiter og vi driver vi jorda på fem bruk. Vi har 70 norsk kvit sau og blæsesau som går inne i fjøset og 30 villsøyer som går ute hele året. Vi har bygd på fjøset, ny fôrsentral og smittesluse, og holder nå på å restaurere en gammel tømmerlåve som skal bli høytørke. Nå for tida er det overproduksjon på sau og lam og prisene er ekstremt lave. Gjennomsnittsbesetningen i Norge har omtrent 70 søyer, og når noen bygger fjøs til både 500 og 1000 så tilsvarer det plutselig veldig mange «normale» besetninger.

Vi samarbeider med 25 andre bønder i bygda om å slippe rundt 6000 sau på beite på Venabygdsfjellet. Våre sauer beiter i høgfjellet i Rondane nasjonalpark. Det er sosialt og trivelig å delta på sausanking. Men for bare få år siden var det over 40 bønder som slapp sau i Ramshytta, samtidig som antall sau er ganske likt. Da kan det føre til utfordringer med sausanking og beitetilsyn, vi er rett og slett ikke nok folk. Så i saueholdet er vi helt avhengig av at også de små besetningene fortsetter for å kunne drive med dette. I beitelaget vårt så har vi en fast ansatt gjeter hver sommer, samt at vi som er bønder er pliktig til å gå tilsynsturer hver uke. Men det er et enormt område, og spesielt jerven tar mye lam og sau i høgfjellet. Å finne igjen skadde og døde dyr på sausanking, er bare grusomt… Og jeg ser med gru på framtida hvis rovviltpolitikken ikke blir endra og vi får færre rovdyr.

Nå banner jeg i kirka, men det er også ingen tvil om at vi har avla fram en sau som har lite igjen av naturlige instinkter, og det kan være en utfordring på utmarksbeite. Samtidig forventer forbrukeren billig kjøtt, og da er det vanskelig å drive med andre raser, uten at man får en merpris for det.

Jeg vil også påstå at den norske kvite sauen har et overforbruk av kraftfôr. I følge Grønlund (2013), som har regnet ut kraftfôrbehovet til ulike husdyr så bruker man like mye kraftfôr for å produsere 1 kg lammekjøtt som 1 kg kyllingkjøtt. Og kraftfôrforbruket kommer faktisk ikke av sluttfôring av lamma som mange tror, men hva søyene får i innefôringsperioden. Det finnes få fôringsforsøk på sau, og det meste av forskningen ble gjort på 80- og 90-tallet, men sauen kan leve fint leve bare på grovfôr store deler av året. Kanskje er vi for dårlige på grovfôrdyrking? Har vi avlet fram en sau som er for stor og fôrkrevende? Jeg tror sauenæringa må ta dette på alvor, for med dette kraftfôrforbruket får vi liten legitimitet for å drive med sau i Norge i framtida.

Jeg hadde kanskje aldri bestemt meg for å bli bonde, hvis jeg ikke hadde tatt landbruksutdanning og møtt gode rollemodeller. Jeg er kjempeglad for det enorme nettverket jeg har over hele Norge etter å ha gått på landbruksskole flere steder. Jeg anbefaler alle å ta grønn utdanning, og jeg ivrer også veldig for at det bør bli et kompetansekrav for de som skal bli bønder i framtida. Å ha ansvar for dyr og jord bør tas på høyeste alvor, matproduksjon er ikke for amatører!

Therese Rudi

PS! Jeg kan kontaktes på thrudi@hotmail.com. Eller legg meg til på Snapchat: @thereserui. Takk for at dere gadd å lese så langt, og husk å kjøpe VGHELG i mars!


Velg ditt fylkeslag

/share/mime/48/pdf.png Møteplan NBS 2018
(moteplan-for-nbs.pdf, 384kB)

/share/mime/48/pdf.png Årsmelding NBS 2017-18
(arsmelding-2017-2018.pdf, 2MB)

SE POLITIKKUTVIKLINGSMØTET MED PER OLAF LUNDTEIGEN FRA 19. SEPT! TRYKK UNDER PÅ:

Klikk på lenken

    /share/mime/48/pdf.png Organisasjonshåndboka NBS
    (organisasjonshandbok-nbs.pdf, 1MB)

    Norsk Bonde- og Småbrukarlag
    Akersgata 41
    0158 Oslo

    Telefon sentralbord: 22 00 59 10
    E-post: post@smabrukarlaget.no

    Organisasjonsnummer: 970 16 7943

    Kontonummer: 8101.05.36928

    Utviklet av Imaker as