Småbrukstenking er framtida

Kronikk i Klassekampen 17. april

Det viktigste av alle nyere tall fra FNs mat- og landbruksorganisasjon er 815 millioner. 815 millioner kronisk under- eller feilernærte mennesker, 11 prosent av oss eksemplarer av menneskearten, eller 160 ganger Norges innbyggere.

Tallet 815 millioner er det sist oppgitte, fra år 2016. Året før var tallet 777 millioner. En stor del av de underernærte er barn, barn som vil lide livet gjennom av helseproblemer fordi mødrene deres ikke fikk nok mat da de var gravide og fordi de selv ikke fikk tilstrekkelig og allsidig mat i oppveksten. Vi er, som FNs tidligere spesialrådgiver for retten til mat, Jean Ziegler, har formulert det, vitner til – og på ett vis delaktige i – et stille folkemord.

Høsten 2015 vedtok FNs generalforsamling 17 bærekraftmål for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og hindre miljø- og klimaforverring. Mål nummer 2 var å «utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk».

Selv om arter blir borte, sykdommer rammer planter og dyr og matjord blir ødelagt av klimaendringer og rovdrift, mener forskere flest at kloden fortsatt har nok ressurser og nok teknologi for å fø både 10 og 12 milliarder mennesker.
To modeller for matproduksjon står mot hverandre. Et agroøkologisk landbruk må bygge på verdens milliarder av småbrukere og familiebønder, på våre kunnskaper og våre produksjonsmetoder. Det må baseres på en allsidig og skånsom bruk og høsting av naturen. Det betyr ikke at vi skal avvise moderne teknologi og framskritt, tvert imot gjør for eksempel datateknologi at produksjonen kan bli mer effektiv. Bonden kan se på mobilen hvordan været blir, hun kan få oppdatert informasjon om hvilke matvarer markedet etterspør, og hun kan med moderne utstyr se hvor husdyr befinner seg og endatil lage et usynlig strømgjerde. Har hun et lite solcellepanel for å lade batterier, kan dette gjøres uten strømledninger.
Agroindustrielt landbruk bygger på at mennesker, bedriftseierne og sjefene, er naturens herrer, ofte med jordeiendommer på hundretusentalls dekar og fjøs eller produksjonshaller med titusentalls dyr.

Blant den vestlige verdens ledere blir agroindustri vurdert som framtida og agroøkologisk tenkning som fortidas tankegods. Samtidig er det ett av vår tids store politiske nederlag at antallet under- og feilernærte øker og FNs mål blir stadig fjernere. Då må vi, aller mest på Verdens småbrukerdag 17. april, gå rådende tenkning etter i sømmene og spørre hvilken modell for matproduksjon som egner seg best når målet er å utrydde sult uten at naturen blir ødelagt. Vår oppfatning er at agroøkologi byr på en rekke fordeler sammenlignet med agroindustri. Modellen omfatter ulike driftsformer, alt fra storfamilier der alle er beskjeftiget på gården og til huset i byen med geit eller gris i skuret og salatplanter på taket.

For det første kan mer mat produseres i forhold til benyttet areal. Rett nok settes produksjonsrekorder i industrilandbruk, høyest melkeproduksjon per ku eller kornproduksjon per dekar for eksempel. Men i en verden med knapphet på matjord er det som bør måles, total matproduksjon på et areal. Fordi småbønder verden over har mange dyreslag som hver beiter på sine planter, fordi de fører gjødsla fra husdyra tilbake til jorda, fordi de dyrker et mangfold av matplanter og bruker jorda både til dyrehold og planteproduksjon, kan de også hente mer mat ut av et avgrenset areal.

For det andre bevares ressursene, matjorda, skogen, mangfoldet av husdyr og planter, bedre. Bønder har overført kunnskaper om driftsmåter innenfor naturens tåleevne fra generasjon til generasjon, og de er knyttet til gårdene de driver. Våre erfaringer med agroindustri avgrenser seg til noen få tiår. Med monokulturer og veldige mengder kunstgjødsel ødelegges matjord og reduseres plante-, dyre- og mikrobemangfoldet. I Europa er det nå for eksempel flere kyllinger enn ville fugler. Og verdens soya-areal har på femti år nesten blitt femtidoblet og utgjør mer enn tusen ganger Norges dyrka jord.

For det tredje fører agroindustrien til enorme klimautslipp, mens agroøkologisk drift gir mindre maskinarbeid og mindre transport av innsatsmidler og mat, og samtidig gjør det mulig å lagre mer karbon i jorda.

For det fjerde gir småbruk og familiebruk en mer stabil mattilgang. Produksjonsmangfoldet gjør driftsmåten mindre sårbar for plante- og dyresjukdommer, og mange og nære produsenter sårbarheten som følger transport og avhengighet av vareflyt og markeder. Ikke minst er dette viktig i konflikt- og krigsområder.

Det femte momentet vi vil nevne, er dyrevelferd. Kalver, kje, lam, grisunger og andre husdyr i oppvekst har behov for morsmelk, omsorg og lekeareal. Liksom mennesker i oppvekst utvikler dyr i oppvekst seg gjennom lek og utprøving. Dyret som fødes i en trang binge, tas fra mora, stues sammen med andre, fôres med melkeerstatning eller kraftfôr og holdes i live med vaksiner og medisiner, får ikke en god og sunn utvikling. De tusentalls grisungene eller titusentalls kyllingene på ett gulv behandles som produksjonsmaskiner mer enn som individer.

Denne artikkelen begynte med tallet 815 millioner. Verdens krevende, felles mål er altså at dette tallet skal reduseres til null innen år 2030. Vi i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, liksom våre yrkeskolleger i mange land og i vår internasjonale organisasjon La Via Campesina, mener altså at vi har oppskrifta for å nå dette målet og å gjøre det med en matproduksjon innenfor naturens tåleevne. Det er å flytte satsingen nasjonalt og globalt over fra en industriell eller industrinær matproduksjon og til verdens småbruk og familiebruk. Det er ikke å la alt være ved det gamle, men i stedet å bruke politisk innsats, ny teknologi og nye kunnskaper for å utvikle og hjelpe fram denne produksjonsmodellen.

Merete Furuberg
Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag


Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Akersgata 41
0158 Oslo

Telefon sentralbord: 22 00 59 10
E-post: post@smabrukarlaget.no

Organisasjonsnummer: 970 16 7943

Kontonummer: 8101.05.36928

Utviklet av Imaker as