Denne artikkelen stod først på trykk i avisa Bonde og Småbruker, utgave 4-22.
Fra Treriksrøysen i Pasvikdalen til Grense Jakobselv strekker den nesten 200 kilometer lange russegrensa seg. Her ligger Nordheim gård, hvor bonde Ola Johansen med familien produserer kjøtt, melk og økologisk gras. Johansen er inspirasjonsbonde i Landbrukets Økoløft og lokallagsleder i Sør-Varanger Bonde- og Småbrukarlag. Han er opptatt av bondens rolle i grenseområdet.
- Samarbeidet med russerne er tett her oppe. Vi har felles industriell infrastruktur og redningstjeneste, og en integrert fiskeriforvaltning, sier Johansen.
Den sikkerhetspolitiske situasjonen mellom Norge og Russland har lenge vært anstrengt. I nasjonal trusselvurdering for 2022 fastslår Politiets sikkerhetstjeneste (PST) russisk og kinesisk etterretningsvirksomhet for å være den største trusselen mot Norges sikkerhet. Virksomheter knyttet til beredskap utpekes som særlig utsatt.
24. februar invaderte Russland Ukraina. Tre måneder etter invasjonen er samarbeidet mellom Norge og nabolandet redusert til et minimum. Situasjonen er anspent, noe Johansen trekker frem.
- Det har vært en dramatisk stopp i så å si alle finansielle transaksjoner med russerne. Forskningssamarbeidet til Nibio Svanhovd stoppet over natten. Vi er pålagt å avslutte all form for samarbeid.
I første kvartal 2022 var det registrert 9960 innbyggere i Sør-Varanger kommune hvor Johansen holder til. I 2020 bodde 4,1 prosent av disse på en landbrukseiendom.
- Folk mister jobbene sine og folk flytter. Det er dramatisk og en helt annen type usikkerhet enn tidligere. Regjeringen, stortingspolitikere og kongehuset har vært innom vår kommune i det siste. Alle forstår alvoret for vårt lokalsamfunn som har mange kulturer og nasjonaliteter bosatt.
Jordbruk som suverenitetshevdelse
- I mange hundre år var Finnmark et fellesareal og en buffersone mellom ulike stormakter, sier Johansen.
Han forteller at nåværende grense ble etablert i 1826. Mellom 1920-1939 hadde Finland råderett over sovjetisk side av Pasvikelva, Petsamo-korridoren. Høy forekomst av jern og nikkel på begge sider av elva har vært grunnlag for gruvedrift og derfor av strategisk interesse.
- Norges yttergrense i Nord, nå mot Russland, har derfor vært viktig område å hevde suverenitet over. En av løsningene som har gitt norsk tilstedeværelse, uten for mye militært, er jordbruksdrift, fortsetter Johansen.
- Jordbruk er en skånsom måte å drive med suverenitetshevdelse i grenseområdene. Dette er også svært samfunnsøkonomisk gunstig siden matproduksjon utvilsomt er en bedre syssel enn våpenpuss.
- Jeg tror man trygt kan hevde at begge land har hatt en tålmodig og klok sikkerhetspolitikk her i Nord. Det har vært fred i over 1000 år og vi har hatt et tett samarbeid på mange felt. Selv under den kalde krigen bygde vi ut flere vannkraftanlegg sammen med russerne, og i 2010 ble man enige om delelinjen i Barentshavet, fortsetter Johansen.
Bonden er viktig for beredskapen i Finnmark
Jordbruket i Nord har ikke bare vært viktig for sikkerhetspolitikken. Det nordnorske jordbruket er også god beredskap.
- Bonden med sin maskinpark er viktig for den generelle beredskapen i Finnmark, sier Johansen. Han fortsetter:
- Vi bor jo ute i distriktene og stiller opp med snøbrøyting og i nødsituasjoner. Lokal matproduksjon gir en grunnleggende sikkerhet for alle som bor i Finnmark – uansett vær.
Med store avstander bidrar bonden med viktig kompetanse og utstyr i krisesituasjoner hvor det kan ta offentlige tjenester lang tid å komme frem. Johansen peker likevel på at dette også er en utfordring for bonden:
- Vi er sårbare. Antall bønder per kvadratkilometer er en parameter som burde vært belyst mer. Norsk landbruk har vært strukturrasjonalisert i en årrekke. Stadig færre bønder er igjen i bygdene. Mange steder er det bare en bonde igjen i bygda, og når skole, barnehage og butikk er nedlagt så er sårbarheten et smertelig faktum, forteller Johansen.
Ifølge en rapport fra Agri Analyse er det kun 287 bønder igjen i Finnmark. 49 prosent av jordbruksarealet brukes til melkeproduksjon. Nedgangen i antall gårdsbruk har i perioden 2000-2020 vært større i Troms og Finnmark enn resten av landet. Ifølge Johansen er det for sent når man kun har en bonde igjen i bygda.
- Vi har et kritisk lavt nivå med bondetetthet. Det gjør at enkle ting som å få gjennomført service på traktor eller melkeutstyr har lang ventetid, og gir oss kostbare og fatale driftsfeil. Vi er for få bønder til at det er markedsmessig interessant for disse aktørene å være til stede, det gjelder også felleskjøpet
- Den norske fagekspertisen klarer ikke fange opp og kalkulere inn denne sårbarheten ved at systemet kortslutter når det bare er en bonde igjen. Ved neste uunngåelige «trekk» så legges arealet brakk, fortsetter Johansen.
- Denne type feilkalkulering er høyst menneskelig, men konsekvensene for samfunnet blir ganske dramatiske når matproduksjonen faller bort.
Naiv teknologi-optimisme i jordbruket
Johansen er kritisk til utviklingen i jordbruket de siste tiårene.
- Effektiviseringskrav og et stadig jag etter større volum i et lukket marked, velsmurt med importert kraftfôr, er et system rigget for lav lønnsomhet.
Dette har skapt et enormt marked for ny teknologi i landbruket, samtidig som dyrket areal og selvforsyning går ned. Johansen mener dette er en utfordring, nettopp fordi premisset for investeringene ofte blir feil.
- Mennesket er teknologioptimist av natur. Vi har samtidig en begrenset mulighet til å respondere fornuftig på økologiske trusler, og samfunnet vårt er ikke rigget for å ta hensyn til langsiktige negative trender og kriser. Det er på tide at politikerne setter ned noen «fartsgrenser».
- Større og tyngre traktorer vil ikke gjøre Vestlandet flatere eller mer rasjonelt å drive. Norsk geografi er ikke tilpasset markedet. Vi må ha en modig landbrukspolitikk som forvalter verdien på det landet vi lever i, og som ikke føyer seg etter en global økonomisk vekstmodell, sier Johansen.
- Vi må bruke teknologioptimismen til å gjøre oss mer sjølforsynt, benytte ressursgrunnlaget og ta vare på fruktbarheten i jorda. Vi må være smartere og bedre på naturens premisser. Det handler om langsiktig verdiforvaltning mer en impulsive effektivitetsgrep, fortsetter han. - Og ser vi på utviklingen av NRF-kuas helthetlige avlsmål, så har vi egentlig gode tradisjoner for en slik type tenkning, legger Johansen til.
Ser fremover
Jordbruket står ovenfor en rekke utfordringer: høye priser i verdensmarkedet, ustabil tilgang på en rekke råvarer, krig i Ukraina og klimaendringer. I tillegg har pandemien brakt med seg sine utfordringer.
- Kostnadsveksten vi nå ser er svært dramatisk. Samtidig gir dette økt verdi på de arealene vi har i Norge og for bondens kunnskap til å produsere mat på hver enkelt gård. Det er ingen som kan optimalisere produksjonen på hver enkelt gård bedre enn bonden som kjenner jorda si. Lokal og erfaringsbasert kunnskap har derfor en voldsom verdistigning, sier Johansen.
- Det fine med norsk landbrukspolitikk er at på tross av en veldig åpen global verdenshandel, så har vi et regulert landbruk i Norge. Vi har mange politikere og to faglag som forstår hvor viktig det er å ha politisk kontroll på egen matproduksjon, og som over tid har utviklet kanaliseringspolitikken som muliggjør landbruk i hele landet.
Han har også tro på at forholdet mellom Norge og Russland i Nord vil stabilisere seg.
- Vi har vært i vanskelige tider før. Vi er vant til at stormaktene har konflikter. Det er heldigvis en politisk forståelse både i Norge og Russland for at vi driver med felles industri og naturforvaltning her oppe.
- Vi har mye kompetanse på å løse ting sammen med Russland, på tross av de ulikhetene som finnes mellom så forskjellige land. Jeg har tro på at når tiden er inne for det, så vil vi raskt få på plass et godt samarbeid igjen, avslutter Johansen.