Her (eller i venstre marg) kan du klikke for å laste ned et skjema du kan laste ned med spørsmål du kan stille din politiker for å få svar på hva hen og partiet mener om en rekke ulike saker.
Jordvern
Norge er et av verdens minst sjølforsynte land med en sjølforsyningsgrad på 39 prosent (2021). Det betyr at vi importerer mer enn 60 prosent av den maten vi spiser. Ikke bare er dette usolidarisk, det gjør oss også svært sårbare. Den beste matberedskapen er en løpende, mangfoldig og spredt matproduksjon.
Andelen matjord som årlig omdisponeres til andre formål skal reduseres. I regjeringas jordvernstrategi som ble lagt fram i mai 2023, skal jordvernet styrkes og bli et overordnet hensyn i arealforvaltningen. Målet for omdisponering av dyrka mark er maks 2000 dekar pr år innen 2030.
Kun 3,5 prosent av Norges landareal er egnet til matproduksjon. Når sjølforsyningsgraden skal økes, teller hvert dekar matjord. Da er det viktig at vi ivaretar den matjorda vi har.
Bruk av dyrket og dyrkbart areal til annet formål enn jordbruk begrenses i jordlova. Likevel gis det på kommunalt plan årlig dispensasjon til omdisponering av matjord til andre formål.
I 1999 var det 2,0 dekar fulldyrka jordbruksareal pr. person i Norge. I 2014 var dette tallet redusert til 1,59 dekar pr. person. I perioden 2004 til 2015 ble det bygget ned 97 000 dekar matjord. Mesteparten av denne matjorda var av svært god kvalitet.
Aktiv bruk av den begrensede matjorda vi har i Norge, er den beste måten å verne denne ressursen på. Det argumenteres med at «viktige samfunnshensyn» tilsier at matjord må omdisponeres til andre formål. Hvilke andre formål kan være viktigere enn å sørge for å verne det som er grunnlaget for all matproduksjon?
For å ivareta norsk matsikkerhet er det svært viktig at vi ivaretar den matjorda vi har. Her har kommuner et viktig ansvar. Jordvern må prioriteres.
Levende bygder
Levende bygder og distrikter avhenger av mennesker. Mennesker som kan leve gode liv og bidra til lokalsamfunnet på sin måte.
For å oppnå dette må kommuner tilrettelegge for å gjøre bygda til et attraktivt sted å leve og bo.
Et aktivt jordbruk bidrar til levende bygder. Bønder deltar i lokalsamfunnet, stiller opp på dugnad, bidrar til næringslivet og verdiskaping, og gir grunnlag for tjenester som skole, barnehage og lokalbutikken. For å sikre et aktivt jordbruk som også bidrar til levende bygder, er tiltak som bo- og driveplikt viktige. Å tilrettelegge for at også landbruket kan blomstre gjennom slike plikter, vil ha ringvirkninger i resten av samfunnet.
Bo- og driveplikt
Bo- og driveplikten er avgjørende for å sikre jord i drift og bosetting i distriktene. Særlig i bynære bygder møter bønder som ønsker å drifte jorda konkurranse med personer som ønsker fritidsboliger. Boplikten har dermed en viktig rolle for å sikre at landbrukseiendommer ikke benyttes som fritidsboliger. Samtidig har driveplikten en avgjørende rolle for å sikre at jord driftes videre, enten av dem som bor på gården eller som leiejord.
Dessverre er det en stor utfordring i flere kommuner at bo- og driveplikten ikke håndheves. Dette er et problem, særlig i tilfeller hvor det fører til at nødvendig matjord går ut av drift. I 21 kommuner, de fleste i Nord-Norge, er mer enn halvparten av landbrukseiendommene med boligbygg uten fast bosetting.
I dag ser vi en stadig utvanning av pliktene i jordloven, herunder driveplikten spesielt. Fire av fem landbrukseiendommer har jord som er utleid eller ikke i drift (totalt 129 200 eiendommer). Det er ikke akseptabelt at matjord ikke blir drevet fordi grunneiere som ikke driver selv, nekter å leie ut jorda til matproduksjon, ei heller at forvaltningsleddet ikke håndhever jordlovens forpliktelser.
Tjenester
Aktiv veiledning er viktig for å tilrettelegge for lokal matproduksjon gjennom landbrukskontor og andre som bistår matprodusenter og forbrukere. Når det blir færre bønder i bygda, forsvinner også grunnlaget for annet næringsliv som slakterier, meierier, veterinærtjenester, avløserlag, elektrikere, reperatører osv. Dette er en utfordring for kommuneøkonomien og for den enkelte bonde, som kan ha problemer med å få tilgang til nødvendige tjenester.
Offentlige innkjøp
I 2022 foretok kommuneforvaltningen innkjøp av varer og tjenester til totalt 1,6 mrd kroner. En andel av dette er jordbruksråvarer, for eksempel til eldreomsorgen.
Kommunen er en sterk aktør når det kommer til innkjøp av varer og tjenester, og kan være viktig for det lokale jordbruket. En fastsatt prosentandel norske eller lokale råvarer og avtaler med lokale bønder for leveranse av råvarer kan være et viktig tiltak for å styrke jordbruket i kommunen, særlig gjennom å sikre markedstilgang for aktører som ikke kommer inn i dagligvarehandelen.
I tillegg til sakene over, er det en rekke andre politiske saker som er relevante for landbruket. Noen eksempler: Hvordan forvalter kommunen arealressursene i utmarka? Hvordan forholder kommunen seg til rovdyrproblematikken? Hvordan håndterer kommunen konflikter mellom beitebrukere og andre interessenter? Prioriterer kommunen hytteutbygging/næringsutvikling i beiteområder/landbruksområder? Hvilket tilbud har kommunen innen psykisk helse, og hvordan er dette tilbudet tilpasset bønders behov?