I Norge er cirka 3% av landarealet matjord. I Nordland er det bare 2 %. År for år blir det mindre jord i drift. Noe av denne jorda er nedbygd og dermed ubrukelig til matproduksjon i overskuelig framtid.
Ser man på husdyrproduksjonen, er det markant nedgang i så og si alle produksjoner, bare i løpet av ett år, fra 2023 til 2024: det ble 83 færre melkekyr, 248 færre ammekyr, 104 færre avlspurker og hele 2418 færre sau (5.5 %). Øvrige storfe hadde en nedgang på 1830 dyr, mens det var en svak oppgang for melkegeiter på 67 dyr.
Hva vil jeg med disse tallene? Svaret er nedslående: Nordnorsk landbruk er på full fart nedover, og sterk lut må til for å stoppe avviklingen. Situasjonen er dramatisk, ikke bare for nordnorske bønder, men for nordlendinger generelt er situasjonen skremmende. For hva skjer dersom denne trenden får fortsette? Da vil de siste meierier og slakterier vi har igjen i Nordland legges ned, og flere innen landbruksrelaterte næringer vil miste jobben. Hver melkebonde genererer 2,4 årsverk til andre yrker (Selbyggen 29. april 2022). Allerede nå står vi i fare for å miste meieriene i Sandnessjøen og på Sømna, og Nortura Bjerka sliter med å ha nok dyr å slakte, til å opprettholde virksomheten.
Det mest dramatiske er likevel at vår matvareberedskap rammes. Vi må belage oss på mat fra andre land. Problemet kommer den dagen "Andre Land" velger å spise maten sin sjøl. For hva skal VI spise da? Det er ikke bare etisk uriktig å spise fra andre lands matfat, det er også ekstremt lite miljøvennlig. Frakt av mat over store avstander står for 25 % (!) av de globale klimagassutslippene. Tenk litt på den, du, den dagen kua fiser.
I dag er vi sjølberga med cirka 38 % av den maten vi spiser. Dette er dårlig beredskap sett i lys av alle kriger, ekstremvær, forurensede jordmasser og andre hindringer for matproduksjon globalt. Norsk matvareberedskap må bygges opp, og Nordland er et langt fylke med store avstander. Vi trenger at mer mat produseres lokalt. Sivilbefolkning, helsepersonell og hæren trenger minst like mye mat i en eventuell krigssituasjon. Hvis vi ikke investerer i landbruket i dag, vil det bli ytterligere svekka om få år. Det er risikosport å satse på at ting ordner seg av selv sjøl.
Nå meldes det at biff-importen fra Sør-Amerika har gått i taket etter ny handelsavtale, sjøl om avtalen ikke har tredd i kraft. Samtidig som norske storfebønder sliter med den lengste sammenhengende perioden med overskudd av storfekjøtt på flere tiår, så har importen av storfekjøtt fra Sør-Amerika økt med over 300 tonn eller 33 prosent siden 2019.
Myndighetene er i ferd med å sluttføre forhandlingene om en ny tollfri importkvote på kjøtt med Mercosur-landene (Columbia, Ecuador, Argentina og Bolivia). Denne kvoten skal erstatte GSP-kvoten, som hadde 107 kroner i toll. Den tollfrie kvoten skal auksjoneres ut, noe som vil kunne bidra til at den blir helt oppfylt.
Avtalen blir også kritisert for å kunne bidra til nedbygging av regnskogen i Amazonas siden det ikke er noen garanti mot at importkjøttet kommer fra nylig avskoga områder.
Denne avtalen bør ikke Norge inngå.
Det vi trenger er at bønder blir jamstilt, basert på ærlige tall. Inntekt på linje med andre, samme timetall som andre, og ingen normering av inntekta i fht andre grupper.
Det er snart slutt på den tida at bønder jobber dugnad for å få mat på bordet. Skal vi få ungdom til å satse på landbruket framover, må det et betydelig løft til. Ikke minst må norske forbrukere, når de står i butikken, kjøpe mat produsert på norske ressurser. Storting og regjering må redusere importen til det vi ikke klarer å produsere sjøl. Vi trenger ikke å importere kjøtt, melk, egg. Også for poteter, grønnsaker, frukt og bær må importen reduseres til det nødvendige.
Dette er politikernes oppgave å løse. Og de må løse det NÅ!
Kjersti Anyango Sigvang Bergquist, leder i Nordland Bonde- og Småbrukarlag