Arbeidet i fylkeslaget ble etter hvert mer omfattende. Det ble et viktig forum for landbruket i Nordland. Medlemstallet steig og vi innførte en ekstra fylkes-kontingent i 1983 som styrket økonomien i laget.
Arbeidsutvalget ble flyttet til Vega i 1980. Terje Risholm ble formann. Det ble stiftet 10 nye lokallag i 1981, i 1982 var det 29 lokallag og 1000 medlemmer, og studiearbeidet blomstret. Elin Andreassen fra Hamarøy ble vår første studieleder.
Viktige saker var Håndheve bo- og driveplikt, og vanhevd, utnyttelse av fjellbeitene, økende antall rovdyr, utviklinga mot større bruk truet bosettinga i nordlandsbygdene, bonusordninga i melkeproduksjonen, nye signaler fra regjeringen, reduksjon i tilskuddene og mer produksjonsavhengige tilskudd.
Kampen sto om å beholde framgangen som jordbruket fikk gjennom jamnstillingsvedtaket i 1975. Stortingsmelding 14 ble brukt som en bibel for å legitimere krav, og stille regjering og storting opp mot dere egne vedtak. Regjeringa brukte en forholdvis beskjeden overproduksjon som argument mot å la jordbruket følge med i den alminnelige lønns- og prisutvikling. Kjenner vi oss igjen i dagens situasjon?
To-prisordninga kom i 1983, senere kalt kvoteordninga for melk. Melkebøndene fikk kvoter basert på produksjonen de tre foregående år. Ingen visste dette på forhånd. Mange opplevde ordningen som urettferdig. Bl.a. de som hadde tørke og nedgang i fôravlingene i 1982 syntes dette var urettferdig. De som kjøpte for og opprettholdt produksjonen fikk høyere kvote enn de som løste formangelen med å redusere antallet kyr.
Bonde- og Småbrukarlaget så på ordningen som en ordning for de større og etablerte brukene. I stedet krevde NBS nedtrapping av produksjonen på de større brukene og begrensning i bruken av kraftfor. De krevde videre, og fikk delvis gjennomslag for at Nord-Norge ble holdt utenfor reguleringen, med argumentasjon om at landsdelen hadde få produksjonsalternativer, og liten sjøldekning i store deler av markedet.
To-prisordninga for melk var en gjenganger som sak gjennom dette tiåret.
Vi fikk ei galopperende rente, som særlig la press på utbyggingsbrukene, men lønnsomheten sank i hele jordbruket utover åttiåra.
Selv om jordbruket i Nord-Norge hadde ei litt bedre inntektsutvikling på regnskapsførte bruk enn ellers i landet ble 30 % av brukene i Nordland lagt ned fra 1979 til 1985, fra 8829 bruk til 6142. Stabiliseringa av brukstallet etter 1976 ble kortvarig.
Fylkeslaget prøvde å opplyse politikerne i fylket om dette, men det ga ikke stor virkning. Det ble opprettet kontakt med LO i Nordland, og også med fiskernes organisasjoner.
Landsmøtet i 1985 vedtok å be Landbruksdepartementet foreta en fullstendig gjennomgang av landbrukspolitikken. Og det kom krav om ny landbrukspolitikk. Fylkeslaget arrangerte et stort møte med statssekretær Terje Risholm, stortingsrepresentant Arent M. Henriksen fra SV, Leder i Fylkeslandbruksstyret Birte Lykkegaard og leder i NBS Per Olaf Lundteigen.
I årsmeldinga pekte fylkeslederen Finn Sture Hultgreen på at problemet er at næringa ikke var i økologisk balanse. Jordbrukspolitikken var mer og mer blitt tilpasset den kapitalistisk markedsøkonomien. Målet ble profitt og det var ikke midler til å få bukt med de mest negative sidene.
Norges Bondelag fikk laget ei utredning om strukturpolitikken i 1986, ledet av Bjørn Iversen, som senere ble leder i NB. De representerte «sterke krefter i næringa» som så på landbrukspolitikken etter 1975 som «et kraftig inngrep i den naturlige strukturutvikling» og at den «endret retningen på de naturlige utviklingstendenser med nedgang i brukstall, økt konsentrasjon osv.» De ville finne det rette balansepunktet mellom ytterpunktene, for svak og for sterk strukturendring. De ville «sikre en kjerne av heltidsbruk arbeidsmuligheter for framtida» og at de måtte «gis mulighet til å øke produksjonen.» De så ikke mulighet for at dette kunne gjelde alle heltidsbruk på den tida.
NBS avviste dette som framtidig politikk. Diskusjonen om dette kom så i skyggen av GATT-forhandlingene (senere WTO).
Fra 1988 kom det på plass forsikringsordninger med avtale med Gjensidige. Den er utviklet videre senere. Denne styrker også lagets økonomi.
Også på slutten av 80-tallet var det harde kår for sauebrukene. Mange bruk ble lagt ned. Utslippene etter Tsjernobyl- ulykken var en årsak, en annen var oppsigelser i industrien som tok bort en viktig pilar for kombinasjonsbrukene. Men den viktigste årsaken til nedleggingen var den generelt dårlige økonomien.
Her ser vi listen over de som representerte Nordland BS i lagets "gullalder".
Styremedlem Steinar Sylthagen fra Sømna påpeker her at Norges Bondelag sjøl i stor grad har bestemt 80-åras landbrukspolitikk, og forstår derfor ikke hvorfor de demonstrere mot den.
Formennene hhv i Nordland BS og i Norsk BS kjente gufset fra bruksnedleggingen på 50- og 60-tallet, og gikk til harde angrep på regjeringens politikk på et møte i Sandnessjøen.
Landbruksminister Gunhild Øyangen la fram et lavt tilbud i forhandlingene i 1987. Hun mente alle måtte vise moderasjon, og trodde at jordbruket var innforstått med at dette var et inntektspolitisk unntaksår. Men regjeringen la opp til bedre fordeling av pengene.
Det lederen i NBS Per Olaf Lundteigen mener med at Bondelaget satte seg sjøl utenfor, er at Bondelaget brøt forhandlingene i 1987. Etter endringene i Hovedavtalen kunne da Norsk Bonde- og Småbrukarlag videreføre forhandlingene alene og inngå avtale med staten. Dett ble en lærepenge for Bondelaget.
Fylkesleder Finn Sture Hultgreen i Nordland BS så mange positive sider ved oppgjøret, spesielt at mye av pengene ble rettet inn mot bruksstørrelser hvor mange la ned produksjonen.
1988 var første og eneste gang at landbruksministeren i Norge har gjestet fylkeslagets årsmøte. Det var Gunhild Øyangen som var landbruksminister. Hun møtte en positiv forsamling, og ga uttrykk for at slike møter er nyttige. Hun ville gjerne forstå næringens problemer.
Det var også i 1988 at Landbruksvekå for Nord-Norge ble arrangert i Sømna. Her hadde fylkeslaget stand, og lederen i NBS Per Olaf Lundteigen deltok i debatten.
I 1989 satte fylkeslaget fram krav om ett års svangerskapspermisjon, etableringstilskudd ved generasjonsskifte, reduksjon av prisstøtten og mer bruk av produksjonsnøytrale tilskudd. Inntektsutjamning sto sterkt foran forhandlingene.
Nordland Bonde- og Småbrukarlag har alltid vært tydelig på at det er viktig å ha folk i ledelsen som sier tydelig ifra. Per Olaf Lundteigen har alltid hatt stor støtte i Nordland.
Kilde: Øystein Ringaker - Med bygdefolk i Nordland i 75 år
Illustrasjon: Per Langvik-Hansen