Ved inngangen til 1970-årene så mange på utkantene som dømt til nederlag og fraflytting. Men på tross av dårlig økonomi og mye slit, så holdt mange ut. Etter striden om EEC vokste det fram et nytt syn på naturforvaltning og «det gode liv». Men de etablerte maktapparatene avledet og splittet de folkelige kreftene. Og vi fikk en ny EU-kamp i 1990.
De negative utslagene var dramatisk i første halvdel av 70-årene. På 6 år, fra 1969 – 1975 ble det lagt ned 38 000 bruk. I Nordland ble det lagt ned 5400 bruk på de 6 årene. I samme periode gikk hausta areal i Nordland ned fra 500 000 dekar til 382 000 da. Antall kyr ble redusert med 30 000, men melkeproduksjonen økte med 10.5 %. Avdråtten pr årsku økte fra 4810 i 1969 til 5585 i 1974. Men selv de beste brukene greide ikke samme lønnsevne som gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
Ungdommen ble urbanisert, og rekrutteringa til jordbruket var liten. Folk som var vant til lite og krevde ingenting fikk overlevelsesvilkår. Men de arbeidet uten håp for framtida til gården og framtida.
De som var igjen, som hadde bygd tusentalls gårder på nytt grunnlag, som hadde slitt i mange år, uten å nå gulrota, jamstilling, de ville ikke mer. Det begynte på Hitra i 1975. Opprøret skapte forvirring blant myndigheten, men sympati blant folk flest.
Etter folkeavstemninga i 1972 er det modnet andre politiske holdninger. Øksnes-komiteens innstilling kom i 1974, med drøfting av ny politikk. Oskar Øksnes ble senere landbruksminister med komiteens sekretær Per Harald Grue som statssekretær. Komiteinnstillinga ble brukt som grunnlag for Stortingsmelding nr. 14 av 1976/77, også kalt landbrukets bibel. Formannen i landbrukskomiteen Berge Furre var en viktig aktør i 1975, som en av de viktigste bak stortingets jamnstillingsvedtak. Oljeinntektene blir sett på som en viktig årsak til at det var mulig å få gjennom dette vedtaket. Nå flytta velutdanna ungdom ut på bygdene. Noen ble på bygda, mens noen returnerte til byen igjen.
Fylkeslaget klarte seg gjennom 1960-årene uten store tilbakeslag i organisasjonen, og hadde 38 lag og 840 medlemmer ved inngangen til 1970-årene. Men så kom det en sterk tilbakegang, og medlemstallet ble halvert på fem år.
Jeg har allerede nevnt Olav D. Gullsvåg fra Vega. Han var formann fra 1965 til 1972. Også han hadde mange andre verv for organisasjonen, og også som politiker på fylkestinget og som ordfører. Han satt også en periode i landsstyret.
Fylkesstyret ble flyttet fra Vega til Salten, og arbeidsutvalget var i Beiarn. Ragnar Allnor fra Beiarn var også en dyktig og respektert formann i denne perioden.
Fylkesstyret var, på tross av nedgang i medlemstall, aktiv i den landbrukspolitiske debatten. I 1973 foreslo styret et driftsvansketilskudd til melkeproduksjonsbruk for de første 10 000 liter. De foreslo økning i kraftforrabatten til bruk under 100 dekar og rente- og avdragsfrihet for lån fra Landbruksbanken i utbyggingsperioden.
De advarte mot Landsdelskomiteens innstilling, som oppfattet utviklinga av sentralisering og urbanisering av det nord-norsk samfunn som nødvendig og ønskelig.
Årsmøtet i 1974 karakteriserte utviklinga i nord-norsk jordbruk som foruroligende og krevde særlige tiltak. Bortfall av folketrygdavgift og moms ble nevnt. I uttalelsen om jordbruksforhandlingene ble forholdene omtalt som utålelige, og at det måtte settes makt bak kravene. Og årsmøtet mente sentraliseringa av anlegg i samvirket var kommet langt nok.
De var også kritiske til de omfattende planene for kraftutbygging og til oljeboring utenfor Nordlandskysten.
Etter jamnstillingsvedtaket
Årene etter jamnstillingsvedtaket var prega av optimisme og tru på framtida, og også for småbruksdrift. Jordbruket skulle være det viktigste grunnlag for bosetting i mange bygder.
Driftsøkonomien ble nå noe bedre, men bevilgningene til Landbruksbankens finansiering av driftsbygninger var ei viktig hindring for at bruk kunne bygge ut driftsomfanget. Planen som Nordland fylke hadde lagt, der målet var at Nordland skulle bli sjølforsynt av produkter det var naturlig å produsere her, kunne ikke gjennomføres. Driftsresultatene som hadde vist et hopp i 1976 stagnerte fort.
Så kom altså Stortingsmelding nr 14 med mål om effektivitet og inntekt. I tillegg ble det vedtatt mål for miljø- og ressursvern der det skulle motvirkes inngrep som kunne redusere muligheten for framtidig biologisk produksjon. Til sist ble det vedtatt et distriktspolitisk mål, der det ble pekt på landbrukets grunnleggende rolle for inntektsskaping og sysselsetting i mange områder, og tiltakene skulle rettes inn mot områder med stagnasjon eller tilbakegang i befolkning og sysselsetting med lavt inntektsnivå.
Målet for produksjonen var som før dekning av markedet innenlands av husdyrprodukter, grovere grønnsaker og potet. I tillegg skulle målet for innenlandsk korndyrking økes med 0.6 mill dekar. Norge skulle ha en vesentlig dekning av matkorn.
I Stortingsmelding 32 1975/76 sto det at andelen norskproduserte matvarer skulle øke fra 42 til 48 %.
I 1974 ble det endringer i Odelsloven og en ny konsesjonslov. Nå måtte man ha konsesjon for å kunne erverve og drive en jordbrukseiendom, bare med noen unntak for nære slektninger. Loven inneholdt krav om bo- og driveplikt. Sammen med jordloven av 1955, som allerede hadde forbudt deling av jordbrukseiendom og innført vern av dyrka og dyrkbar jord, skulle disse lovene gi jorda vern og sørge for at den ble drevet.
Rekrutteringa tok seg nå opp. Folk sto i kø for å få laget driftsplaner. Bruksnedlegginga stoppet opp, og det ble for første gang på 30 år en liten økning i jordbruksarealet. Nydyrking og grøfting økte betraktelig. Antall kyr var nokså stabilt, men produksjonen økte. Antall ungdyr økte noe, men saueholdet hadde en markert økning. På få år økte sauetallet med over 20 %.
Hovedinntrykket var at jordbruket i Nordland hadde fått et pusterom. Økonomien ble styrka.
I Nordland var fylkeslaget sterkt svekka. Det var ingen lag i nordfylket. På Helgeland var det bare lagene i Bindal, Brønnøy og Vega det var liv i. I Salten var det drift i tre lag. Et lyspunkt var at det ble jobbet med å få i gang et nytt lag i Vefsn. Fylkesstyret ble flyttet til Sør-Helgeland med Jermund Holten fra Bindal som formann. Håpet var at disse skulle klare organisasjonsarbeidet bedre, men de fleste så mørkt på framtida for fylkeslaget.
I disse årene kom det også opp forslag om å slå sammen organisasjoner. Landbrukssamvirkets blad Produsenten og Bondelagets medlemsblad ble slått sammen. Dette skapte sterke reaksjoner i Småbrukarlaget.
I 1975 fikk representantskapet i NBS et forslag fra de økonomiske organisasjonene om å slå sammen dem og faglaga. Dette forslaget ble avvist. Småbrukarlagsfolk oppfattet dette som ytterligere sentralisering av makt på få hender.
Irritasjonen var allerede stor mot den sentraliseringen som var i ferd med å bli gjennomført i Nord Norges Salgslag og sammenslåing av meierier. Utelukkelsen av småbrukarlagsfolk i tillitsverv syntes nokså systematisk. Man kjente igjen arrogansen og forholdet ble ytterligere anstrengt.
Småbrukarlaget ble stående alene mot sentraliseringa av makt til hovedstyrer og direktører. Det virket som at bygdefolk ikke hadde tatt innover seg kampen mot EEC, som jo var en kamp mot maktkonsentrasjon og sentralisering og for desentral utvikling. Røyne Kyllingstad var en som uttrykte dette godt: «vanskelig å reise argumenter for utbygging av næringslivet i Bygde-Norge når landbruket selv sentraliserer alt som har naturlig tilknytting til miljøet.»
Kilde: Øystein Ringaker - Med bygdefolk i Nordland i 75 år