Denne tida var preget av stor befolkningsvekst, at folk bosatte seg også i dalbygdene og gårdsbruk ble delt opp.
Kongen og kirken var de største jordeierne, og de hadde et leilendingssystem. En klasse av embetsmenn, dvs. prester, fogder og sorenskrivere forvaltet eiendommene og skatten. Lavest i samfunnet var husmenn, strandsittere og tjenere. Og i periferien av bygdene fant vi sjøfinner og fjellapper.
Gården produserte omtrent alt det folket trengte. Det var naturalhushold. Og vi bruker begrepet fiskarbonden om dette familiefellesskapet hvor ressursene fra fiske, innmark og utmark gikk inn i et sjølstendig hushold.
Men livet var utrygt og skremmende. Pest og sjukdom reiv bort folk uten varsel og uvær og forlis tok og mange liv med ett slag. Uår og svart hav var en katastrofe for alle. Noen prøvde å legge seg opp matlager, og blanda bark i melet. Jordbruket i Nordland forandra seg lite før langt ut på 1800-tallet, og det var først for vel hundre år siden at det ble større endringer.
Kilde: Øystein Ringaker - Med bygdefolk i Nordland i 75 år
Illustrasjon: Per Langvik-Hansen