Da freden kom i 1945 sto landbruket i en forholdsvis bra posisjon. Men produksjonsutstyret var nedslitt og det var mangel på produksjonsmidler. Produksjonen var betydelig mindre enn før krigen.
Prisene hadde steget mer enn for andre varer. Når en regna inntekt fra anna arbeid med, så var inntektene på små bruk vel så høye som på bruk som hadde hele inntekta fra bruket. Gjeldsproblemene fra før krigen ble avvikla. Det ble oppblomstring av maskinstasjoner, og de første, større brukene hadde sin egen traktor. Antallet bruk i Nordland økte med vel 1500 fra 1939 til 1949. Halvparten av brukene hadde da arbeid utenom bruket, mens andelen var bare 1/3 i 1939.
Men det var også noen problemer som slo ut senere. Det var ingen god rekruttering til jordbruket. Vilkårene i andre næringer ble bedre, og de aktive gårdbrukerne var i sin beste alder.
Tida var preget av samarbeidstanker. Arbeiderpartiet ville slå sammen faglagene. Bondelaget valgte en formann som var veldig for å samarbeide – ikke minst med Arbeiderpartiet.
I Bonde- og Småbrukarlaget var det motstand mot samarbeid med Bondelaget. Men på Vestlandet og i Nordland var det interesse for et slikt samarbeid. Styret i Landbruksselskapet støtta tanken.
Derimot var det stor interesse i Småbrukarlaget for å samarbeide med staten. Særlig fra ledelsens side. Vi ville ha regulering av næringa. Det gjaldt særlig utjamning av inntektene i næringa og fordeling av produksjonen.
Sommeren 1945 ble det opprettet et fellesorgan mellom NB og NBS, Landbruksrådet. Det fungerte som et fellesorgan mellom jordbruket og staten.
De økonomiske organisasjonene ble slått sammen til Landbrukets Sentralforbund, det som nå heter Norsk Landbrukssamvirke.
Rasjonering og regulering fortsatte, bl.a. med maksimalpriser på alt.
Fellesprogrammet for de politiske partiene i 1945 slo fast at jordbruksnæringa måtte få «en jevnbyrdig stilling ved siden av andre næringer». Det første jamstillingsvedtaket.
Men prisfastsettingen var en politisk sak. Regjeringen ville ha en stabil konsumprisindeks, og maten utgjorde 30 % av samla konsum. Kravet om høyere priser var samstemmig og sterkt, men det ble bare gjort små justeringer av prisene.
Misnøyen med regjeringens politikk førte til aksjoner for prisauke. Det første bondeopprøret. Men ledelsen i faglagene var ikke stemt for konfrontasjoner med styremaktene.
I 1946 ble det bygd opp lokale aksjonskomiteer, som gikk sammen i Jordbruksprodusentenes Aksjonskomite. Året etter ble de integrert i Bondelaget.
Kjenner vi oss igjen?
Ledelsen i Bonde- og Småbrukarlaget kom etter hvert i klemme mellom Bondelaget og staten. Istedenfor prisauke ville Småbrukarlaget ha driftstilskudd og billigere omsetning. De ville ha økt produksjon på småbrukene og mindre driftsutgifter. De ville ha driftskreditt, produksjonsregulering etter bruksstørrelse og region, og de ville utjamne inntektene i jordbruket. Småbrukarlaget stilte seg alene på jordbrukets side da den første jordbruksavtalen ble inngått i 1947. Bondelaget ville ikke være med. Det første bruddet i jordbruksforhandlingene var det altså Bondelaget som sto for. Det som ble oppfattet som lojalitet fra Småbrukarlaget overfor Arbeiderpartiet og styresmaktene ga store tilbakeslag for NBS med minimal oppslutning og innflytelse.
Nordland Bonde- og Småbrukarlag holdt sitt første fylkesårsmøte etter krigen i 1947. 12 lag var representert. Laget var i vekst, og det ble diskutert oppdeling i flere kretser, og å ansette sekretær. Men økonomien var dårlig og hemmet arbeidet.
Vega BS tok i 1949 opp spørsmålet om økonomisk støtte fra Nord-Norges Salgslag. Saka ble tatt opp med Nordland Bondelag, men det skulle ta lang tid før det kunne realiseres.
Det var sterk faglig aktivitet. Det ble organisert driftskredittlag, sau- og geitalslag, sauesankerlag og fjøskontrollag. Øystein skriver i boka: «De var rastlaus på spranget inn i ei tid med større krav til pengeøkonomi – snart skulle driftsanalyse og steinhard pengetenkning overskygge den gode agronomi og tankene om bønder og bygdefolk som nasjonens ryggrad.»
Kravet om småbrukerskole på Helgeland ble reist på nytt i 1948. Fylkesårsmøtene var prega av opplysningsarbeid og jordbruksfaglig diskusjon. Det var foredrag om hønsehold, retningslinjer for auke i saueholdet og driftsøkonomi.
I 1950 sto årsmøtet i organisasjonens tegn med frammøte av både formann og sekretær i landslaget. Møtet ble kombinert med utferd til Statens Forsøksgård på Tjøtta, planteskola på Alstahaug og Nordland husmorskole på Søvik.
Bestemmelser for smørleveranser til meieri, tilskudd til stamokser og utbetaling av lån fra Småbruks- og Bustadbanken var saker som ble tatt opp.
Det var aktive lokallag rundt om i bygdene. To av Småbrukarlagene i Fauske fikk gjennomført senkinga av Valvatn og Kvitblikvatnet. Det tørrla store dyrkingsområder.
Småbrukarlaget i Beiarn var ei drivende kraft i bygging av kai på Svartnes. Dette løste isproblemene på Beiarfjorden.
Noen lokallag hadde samarbeid seg imellom og dro på utferder og besøk til hverandre.
Fylkeslaget hadde stor framgang i de første tiårene etter krigen, både i antall lokallag og medlemmer. I 1951 var det 34 lokallag og i 1955 var det 43.
De ledende tillitsvalgte de første to tiårene etter krigen var fortsatt menn, og de satt også lenge i sine verv.
Joakim Kosmo fra Valnesfjord i Fauske hadde i tillegg stor tålmodighet. Han var først 10 år som varamann til fylkesstyret, og satt deretter i styret i 25 år helt fram til sin død. Han er onkel til kjente skikkelser som John og Jørgen Kosmo.
Også han hadde andre viktige verv, ss styremedlem og formann i Nordland Landbruksselskap. Han var aktivt med i utbyggingen av landbrukssamvirket og hadde framtredende verv i både Nord-Norges Salgslag og Felleskjøpet. Han var også ordfører i Fauske fra 1946 til sin død i 1959. Ble beskrevet som et stillferdig mann som samtidig var sterk og handlekraftig.
Kristian Lindbakk fra Vega var også en framtredende mann i fylkeslaget. Han startet som bureiser i 1930. Han var først styremedlem i fylkeslaget i 18 år og ble så formann i 9 år. Han var formann i fylkeslandbruksstyret i 22 år.
Kilde: Øystein Ringaker - Med bygdefolk i Nordland i 75 år