I de nye ledernes første jordbruksforhandlinger ble det enighet om ramma, men uenighet om fordelingen. Derfor tok de brudd.
Det samme skjedde i 1983. Begge årene gikk avtalen til stortinget. Stortinget ga uttrykk for forståelse for ei anna fordeling, og i 1983 økte de statens overføringer til oppgjøret. Det var svært viktig at stortinget ikke ville være med på skjerpinga av effektivitetsnormene, som regjeringen la opp til.
Nå rykket Bondelaget ut. De ville ikke at Småbrukarlaget skulle stoppe forhandlingene år etter år. De sa opp Hovedavtalen og krevde forhandlinger om ny avtale. De truet med å skaffe seg forhandlingsrett alene. Det endte med en ny Hovedavtale, som sa at det ene faglaget kunne forhandle videre dersom den andre parten brøt forhandlingene med staten. Småbrukarlagets viktigste vinning var at det ble større åpenhet i forhandlingene.
Nå ble forholdet til Bondelaget mer normalt. Det ble inngått avtale i både 1984 og 85 og i 1986 brøt begge forhandlingene med staten. I 1987 ble det på nytt brudd med staten om ramma. Det ble satt i gang melkestreik, gjennomført av Bondelaget i samarbeid med samvirkebedriftene, uten samråd eller samarbeid med Småbrukarlaget. Småbrukarlaget gjennomførte en underskriftsaksjon rettet mot regjeringas landbrukspolitikk. Fordelingsforhandlingene endte med at Småbrukarlaget skrev under avtalen, med Bondelaget stående utenfor. Det var første gang forhandlingene endte sånn, i nyere tid.
Jordbrukskvinnenes situasjon var fremdeles skandaløs dårlig. I de fleste sammenhenger var det mannen som sto som bruker, og ble dermed tildelt alt. Det gjaldt både hos landsbruks- og skattemyndigheter. Men det var også sånn i de økonomiske organisasjonene. Holdningene var så fastlåst at det så ut til at endringene av odelsloven, med lik rett for begge kjønn, så ut til å virke lite. Alle inntekter tilfalt mannen og deling av inntekt etter faktisk arbeidsdeling førte ikke fram. Manglende inntekt førte til reduserte sosiale rettigheter. Mange falt utenfor sjuketrygda, det ble små dagpenger, og det var utsikter for å få minstepensjon. Småbrukarlagets kvinnegrupper arbeidet med disse sakene ut igjennom 1970-årene. De ble tatt opp med Sosialdepartementet og med landbrukskomiteen.
Først i 1985 trodde Skattedirektoratet at det var mulig at kravet om begge ektefellers navn og fødselsnummer og fordeling av inntekt kunne komme på næringsoppgaven for jordbruk.
Nå fikk medlemmene i de økonomiske organisasjonene to stemmer pr bruk. Til å begynne med kunne en person bruke begge, men så ble det gjort avhengig av personlig frammøte, enten av begge ektefeller eller en fra hver generasjon.
Etter hvert ble det mer vanlig at det kom inn kvinner i styrene.
I 1986 ble Kvinnegruppene i NBS nedlagt. Nå skulle kvinner og menn arbeide side om side i organisasjonen.
Kilde: Øystein Ringaker - Med bygdefolk i Nordland i 75 år