Da krigen brøt ut var landet bedre forberedt enn ved utbruddet av første verdenskrig. Det var nok lager av matkorn for 10 måneder. Matproduksjonen var betydelig større enn da. Men jordbruk og fiske var mer sårbart pga flere innkjøpte driftsmidler, og særlig olje.
Det ble rasjonering av mel, sukker og kaffe. Regjeringa mente å klare ei avsperring i to år, uten strengere rasjonering. Det ble satt i gang tiltak for matauk. I Nordland skulle husdyrholdet reduseres litt, og det skulle produseres mer potet og korn.
Så kom okkupasjonen, og næringa ble pålagt en rekke plikter. Det ble maksimalpriser og leveringstvang, og rasjoneringa ble strammere. Arbeidet for okkupasjonsmakten gjorde at arbeidsledigheten forsvant, og prisene på matvarene steg. Inntektene i primærnæringene ble omtrent fordobla. Småbrukerne kunne ta vesentlige inntekter fra anna arbeid, og drifta på bruket ble gjerne et tilskudd til egen forsyning. Men inntektene i jordbruket ble ikke jamstilt med andre. Industri og anlegg lå over jordbruket i inntekt. Levestandarden sank, men massefattigdommen forsvant. Det ble knapphet på produksjonsmidler og arbeidskraft i jordbruket, sånn at produksjonen sank. Leveransen av melk til Nord-Norges Melkesentral sank med ca 75 %, og kjøttproduksjonen sank med ca 20 % gjennom krigsårene.
Som de andre næringsorganisasjonene forsøkte NBS å tilpasse seg situasjonen da krigen kom og senere okkupasjonen. De la fram krav om å styrke produksjonen på små bruk og få størst mulig sjølforsyning, noe som var godt i samsvar med nødvendigheten i krigssituasjonen.
Men for organisasjonen ble rollen vanskeligere. NS-styresmaktene prøvde å presse NBS til å slå seg sammen med Bondelaget og få det inn i det påtenkte Bondesamband. Bondesambandet skulle gå inn i et Næringsting til erstatning for partistyret gjennom stortinget.
Dette kunne ikke Norsk Bonde- og Småbrukarlag gå med på og landsstyret la derfor ned organisasjonen i november 1941.
Kilde: Øystein Ringaker - Med bygdefolk i Nordland i 75 år
Illustrasjon: Per Langvik-Hansen