Gjennom planøkonomien ønsket Arbeiderpartiet, som den viktigste politiske kraften, å binde jordbrukets egne organisasjoner gjennom lojalitetsbånd og gjennom forhandlinger.
Vi fikk den første jordbruksavtalen i 1947. I 1950 ble forhandlingene forankra i Hovedavtalen, som fastsatte spillereglene. Allerede fra starten ble det slått fast at de to faglagene skulle opptre som en forhandlingspart. De fikk ansvar for mer enn 200 000 bruk, som levde under skiftende vilkår. De skulle møte et byråkrati med klare langsiktige målsettinger for utvikling av landet.
Pengeøkonomi i et moderne jordbruk ble overordna mål for drifta. Jordbruket skulle forvandles fra ei bygdenæring til en økonomisk sektor med forenkla produksjon fordelt geografisk og strukturelt. Gården skulle drive spesialisert råvareproduksjon. Foredlinga skulle overtas av andre. Et samvirkebasert foredlings- og salgsapparat var fullført over hele landet. Gjennom den formelle bondestyringa kunne produksjonen styres fra råvare til handelsleddet. Teknologien skulle avgjøre størrelse og lokalisering både i primærproduksjonen og foredlingsleddet.
Jordloven kom i 1955, som et viktig ledd i omlegginga av landbruket. Det var alminnelig enighet om å utvikle større bruk, selv om de borgerlige partiene stemte mot loven i stortinget.
Jordloven sto i motstrid til viktige deler av Små brukarlagets politikk, men landsmøtet uttalte seg ikke imot loven.
Utover bygdene møtte jordloven stor motstand. Mange prøvde å dele jord før delingsforbudet trådte i kraft.
Et annet viktig dokument i denne prosessen var stortingsmelding 60/1955. Den bygde på innstillinga fra Produksjons- og rasjonaliseringskomiteen, tilpassing til reine økonomiske målsettinger og rasjonalisering av bruksstørrelsen – fram mot større bruk – familiebruket. Målet var ensidig salgsproduksjon, basert på jorda på bruket, og arbeidskrafta til familien drevet med moderne teknologi med stor kapitalinnsats i form av bygninger, maskiner og andre innkjøpte driftsmidler.
I 1956 ble det opprettet et finansieringsfond for driftsbygninger, bestemt for familiebruket. I 1960 fikk Småbrukarlaget i stand ei finansieringsordning for støttebruk. Det hjalp ei stund, men knapt noen av dem overlevde nedleggingsbølga i 1960-åra.
I 1960-åra ble hvert tredje bruk lagt ned i Nordland.
Også stortingsmelding 64- 1963/64 fulgte opp den samme politikken. Her kom det inn at jordbruket skulle dekke innenlands behov for husdyrprodukter, grovere grønnsaker og for korn i den grad det var «forsvarlig». Inntektsmålsettinga ble ikke konkretisert, men skulle realiseres gjennom produksjonsøkning og kostnadssenkende tiltak, altså effektivisering. Man snakket også om å øke konkurranseevnen i fht utenlandsk produksjon, i tillegg til innenlandsk produksjon.
Professor Sigmund Borgan viste at målsettinga med jordbruket var endret fra sjølforsyning av mat til rasjonalisering av næringa.
Den ensidige økonomitenkninga vant fram i alle miljøer. Landbruksminister Rasmus Nordbø fra AP formulerte det sånn: De små enheters tid er forbi i den moderne verden.
Flere av Småbrukarlagets hjertesaker ble knust i denne omleggingen. Enkelte av småbrukerskolene ble enten nedlagt, eller skiftet navn og fikk nye oppgaver. Og Småbrukerskolen på Sem ble slått sammen med Landbrukshøyskolen.
Småbrukarlaget tok ikke et oppgjør med styresmaktene og landbrukspolitikken, selv om småbrukerne utover bygdene var misfornøyd pga dårligere økonomi. Men det var noen små aksjoner for bedre kjøtt- og melkpris.
Ledelsen i Småbrukarlaget prøvde å holde ei lojal linje til regjeringen og Arbeiderpartiet. De trodde samarbeid skulle modifisere de verste utslagene av rasjonaliseringa. Ledende tillitsfolk i Småbrukarlaget var ofte stortingsrepresentanter eller var på andre måter nært knyttet til Arbeiderpartiet.
Bunnen falt etter hvert ut av organisasjonen. Medlemmene gikk ut pga alder, overgang til annen virksomhet eller mangel på tillit til laget. Det var ingen rekruttering.
Bygdefolket hadde mistet trua på småbruksdrift. Utbyggingsbrukerne ble bondelagsfolk, og viste stor entusiasme.
Bondelaget gikk heilhjerta inn for strukturendringene og den nye teknologien, men slo også et slag for bedre priser.
Utviklinga på 1950 og 60-tallet var økning av produksjonen, men lønnsomheten gikk ned. Økonomien ble brukt som virkemiddel i omleggingen. Låge priser førte til at bøndene prøvde å utnytte ressursene bedre, innføre ny teknologi og øke produksjonen.
Melkeproduksjonen økte med 100 mill liter fra 1950 til 1967, og man begynte å vurdere produksjonsregulering. Kjøttproduksjonen økte også. Men prisen på arbeidskraft økte mer enn prisene på produktene. Lønnsomheten er større jo større brukene er.
Kilde: Øystein Ringaker - Med bygdefolk i Nordland i 75 år
Illustrasjon: Per Langvik-Hansen