Markedsliberalismen rådde, kornimport holdt prisene nede. Dette førte til mindre sjølforsyning av korn , men økt husdyrhold.
Den sjølforsynte gården gikk nå over til å selge produkter fra gården. Det ble bygd mange meierier i Nordland. På det meste var det 70 meierier. Mange ble lagt ned igjen. I 1920 var det 17 igjen. I stedet vokste det fram smørlag, som solgte smørproduksjonen fra gårdene. En god del melk ble solgt direkte til forbruker.
Melkeutbyttet økte pr årsku, fra 1045 liter i 1890 til 1250 i 1915. Det ble vanlig å kjøpe ploger og harver, treskemaskiner og grøftemaskiner. Antallet slåmaskiner økte fra 930 i 1907 til 2721 i 1917.
Kontantene ble hentet utenfra.
Fiskarbonden hadde fortsatt en sentral plass i Nordlandsbygdene. I 1920 var en tredjedel av den mannlige arbeidsstyrken knytta til jordbruket, en fjerdedel til fiske og en femtedel var knytta til industri og handverk, bergverk og anlegg.
Oppdelinga av jord fortsatte. Det var ca 17 100 bruk i 1890 og 20 400 i 1920. Antall husmenn var 3000 i 1900, mens det var 1100 igjen i 1920. Samtidig kom det en ny kategori. I 1920 var det 1800 småbrukere.
Målet for den offentlige politikken var å gjøre alle brukere til sjøleiere, og i 1920 var de fleste – små som store brukere – eiere av bruket sitt.
Kilde: Øystein Ringaker - Med bygdefolk i Nordland i 75 år
Illustrasjon: Per Langvik-Hansen