Driftsgranskingene viser at det er omtrent samme inntektsutviklinga på brukene i Nordland, som ellers. Ikke så rart når inntektene er på pris.
Melkeproduksjonen økte fra 58 millioner liter i 1959 til over 93 mill liter i 1969. Men antallet bruk med storfe ble redusert i samme tidsrom fra 17 700 til 7 800. Antallet storfe ble redusert med 20 000, fra 85 700 til 65 200. Antall hester ble redusert fra 7200 til 1700. Og antall bruk gikk ned fra 21 721 til 14 153 i 1969.
Det var samme utvikling ellers i samfunnet. Det gamle næringsmønsteret med yrkeskombinasjoner brøt sammen. Også i offentlig virksomhet ble det sentralisert, særlig i skoleverket.
Det ble satset på regionale sentra som skulle demme opp for fraflyttinga fra bygdene. Landsdelsplanen for Nord-Norge sto her sentralt. Den største bekymringa gikk på at fraflyttinga gikk direkte ut av landsdelen, derfor de regionale sentrene som skulle demme opp for dette. Befolkninga skulle urbaniseres i sentra med minst 1000 innbyggere med et omland som hadde en halv times reisetid til senteret. Tromsø og Bodø skulle være hovedsentre.
Etter Kull- og stålunionen 1951 og Roma-traktaten i 1957 er etablert kommer Fellesmarkedet på dagsorden i Norge. I 1962 vedtar et flertall på stortinget å søke medlemskap i Fellesmarkedet. I høringa året før uttrykte bygdefolk skepsis og motstand.
Landsstyret i NBS så i sin uttalelse ingen mulighet for at jordbruksbefolkningen kunne opprettholde levestandard og inntektsmuligheter hvis Norge ble medlem. Oppgivelse av nasjonal selvbestemmelsesrett, konkurransen i det internasjonale markedet og svekkelse av konsesjonslovene var de andre argumentene som ble brukt. Året etter ble det brudd i forhandlingene mellom Fellesmarkedslandene og Storbritannia, og norske styresmakter innstilte forhandlingene.
I 1970 ble saka aktuell på ny. Storbritannia satte i gang forhandlinger igjen, og Norge fulgte etter. Det var ikke kommet noen endringer som ga NBS grunn til å endre standpunkt. Mansholt-planen gikk ut på at alle territoriale og handelspolitiske grenser skulle bort og 1/3 av befolkninga som var sysselsatt i jordbruket skulle bort. Jordbruksarealet skulle reduseres med 50 mill. dekar. Subsidiene fra staten skulle reduseres, og det skulle satses på storproduksjon.
Innenfor EEC, som det nå hette var det stadig store demonstrasjoner mot jordbrukspolitikken som ble ført.
NBS krevde at Norge fortsatt skulle føre en nasjonal jordbrukspolitikk, og et tillitsmannsmøte i Nordland BS i januar 1970 oppfatta dette som et minimumskrav. Fylkesstyret slo fast at jordbruket var ei låginntektsgruppe, som ville tape halvparten av inntektene, og at dette ville føre til at store distrikter ville bli lagt øde.
Norge gikk til folkeavstemning 25. september 1972. Folket sa NEI. Og regjeringen Bratteli gikk av. Storbritannia og Danmark ble medlemmer i EEC.
Folket hadde slått tilbake forsøkene på å låse utviklinga til europeisk storpolitikk og kapitalisme ble slått tilbake, for ei stund, men det varte ikke lenge.
I Nordland hadde vi 49 lokallag ved inngangen av 60-åra. Årsmøtene var den viktigste kontakten mellom fylkeslag og lokallagene, og lokallagene imellom. Noen år ble det også arrangert tillitsmannsmøter. Konsulent Kaldahl fra landslaget reiste rundt og besøkte nesten alle lokallagene. Han ble godt kjent, og nøt stor respekt. Vinteren 1968/69 reiste også fylkeslederen, Olav D. Gullsvåg fra Vega, gjennom hele fylket og besøkte alle lokallagene (29) og stiftet to nye.
Økonomien i fylkeslaget var dårlig. Men å øke kontingenten var de fleste imot. Derfor ble det umulig å få i stand ei sekretær-ordning.
Kontakten mellom medlemmene i fylkesstyret var dårlig. Derfor ble det i 1960 oppretta et arbeidsutvalg i styret med medlemmer fra samme sted.
Fylkeslaget var klar over hvilken vei det ville gå med jordbruket med den politikken som var lagt. De mindre brukene skulle vekk. Dette kom til uttrykk i årsmeldinga 1960 der Eskeland- komiteens innstilling om strukturen i norsk jordbruk ble avvist.
De harde vilkårene for små bruk var tema i fylkesstyrets arbeid gjennom hele 60-åra, og de kjempet for rettferdig fordeling mellom store og små bruk og mellom produksjonstypene. De førte også en kamp mot samvirkeorganisasjonenes sentralisering av anlegg, og mot forskjellsbehandling av deres medlemmer. De advarte mot at resultatet ville bli frafall og illojalitet fra medlemmene, og resultatene som ville komme av strukturrasjonaliseringa.
De var også misfornøyd med hvordan den offentlige finansieringa av driftsbygninger hadde virket. De krevde at det skulle opprettes et avdelingskontor i Bodø, og at det skulle bli gunstigere ordninger for de mindre brukene. I 1966 og 67 ble det krevd økt utlånskvote til småbrukene, økt stønadslån og redusert rente. Saken ble også tatt opp med Landbruksselskapet i 1969.
I 1968 var melkeproduksjonen så stor at spørsmålet om regulering kom opp. Et to-prissystem var aktuelt å innføre. Fylkesstyret var ikke for dette i starten, og advarte mot at dette, fordi utviklingen av melkeproduksjonen var kommet mye lenger i resten av landet enn i Nord-Norge. Det ble likevel ikke overproduksjon. Nedlegginga av små bruk gikk fortere enn det de større brukene klarte å øke. Dermed forsvant problemet ut av debatten.
Fylkeslaget var også tidlig ute med krav om ferieordninger i jordbruket, og i 1966 ble det krevd at dette måtte utredes. Dette gjorde landslaget og fylkesstyret la mye arbeid i saken. Den ble kalt en rettferdighetssak og ordningen skulle gjelde alle bruk over 10 dekar.
I 1950-årene kom kvinnegruppene i gang i Nordland. De hadde bedre økonomi og var flinkere med organisasjonsarbeidet. Jorun Mortensen fra Vega var en drivende kraft i disse gruppene, og representerte dem i fylkesstyret helt fram til midten av 70-tallet.
Kilde: Øystein Ringaker - Med bygdefolk i Nordland i 75 år
Illustrasjon: Per Langvik-Hansen