Omsetningsloven ble vedtatt i 1930. Den ga organisasjonene rett til å kreve avgift på produktet for å finansiere ei organisert omsetning og produksjonsregulering. Hensikten var å holde prisene oppe hos bøndene og hindre full priskonkurranse. Viktigst var melkesentralene. Melka utgjorde 40 % av jordbruksinntekta. Prisen til produsent ble omtrent lik, uavhengig av hva melka ble anvendt til. Altså omtrent som det fortsatt er.
Nord-Norges Salgslag ble opprettet i 1938. Kjøttomsetninga ble også bedre regulert, og det ble bygd 3 saueslakteri med saltanlegg.
I 1935 fikk vi kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet og Nygaardsvold-regjeringen. Det ga en stimulans av næringslivet utover bygdene.
Tvangsauksjonene minka, prisene steg, mens bureising og nydyrking fortsatte som før. Nettoinntektene fra jordbruket steg mellom 1935 og 1939. Lånekassen for jordbrukere og Driftskredittkassen ytte hjelp til gjeldssanering og driftskreditt til et forfallent jordbruk. Likevel lå inntektene langt etter industrien og problemene var fortsatt store.
Datidens oppfatning var at det skulle spares på offentlige utgifter i trange tider. Men med den nye arbeiderpartiregjeringen fulgte sterkere krav om sosiale ordninger og økonomisk utjamning. I årene etter kom det en rekke sosiale tiltak. Alderstrygden kom i 1936. Den ga ei beskjeden inntekt, men ga en sikkerhet folk før hadde manglet. I 1938 kom arbeidsledighetstrygden. Det var et imponerende sosialpolitisk arbeid som ble gjennomført i et forholdsvis fattig samfunn, fram til utbruddet av krigen.
Aktiviteten i fylkeslaget økte i disse årene. Det deltok 17 utsendinger på årsmøtet i 1936. Det sentrale spørsmålet var tilskudd til reparasjon av eldre driftsbygninger. Også dekning av reiseutgifter til årsmøtet i landbruksselskapet ble tatt opp. Da dette ble innført la fylkeslaget sitt årsmøte i tilknytning til årsmøtet i landbruksselskapet. Det gjorde at flere utsendinger fikk råd til også å møte på årsmøtet i fylkeslaget.
Tilskuddet til reparasjon av eldre driftsbygninger var også tema på årsmøtet i 1937. Styret skulle ta opp med departementet å få økt tilskuddet og lempa på reglene. Styret ble også pålagt å følge virkningene av Driftskredittkassen, som da var ny.
I 1938 ble småbrukerskole-saka reist. Det var krav om ei småbruksskole på Helgeland, og senere kom det krav om to skoler i fylket. I disse sakene ble det samarbeidet med Nordland Faglige Samorganisasjon.
I 1936 var det 34 lokallag og rundt 400 medlemmer tilsluttet fylkeslaget. Det er også meldinger om at representanter fra landslaget var ute på foredragsreiser i fylket. Tida hadde snudd. Bygdefolket sjøl hadde snudd. De samarbeidet i samvirke, i faglag og i politiske organer.
De fremste tillitsvalgte
Det som karakteriserer de tillitsvalgte i fylkeslagets første 20 år er at det var menn, de satt lenge i vervene, de var utvilsomt dyktige, satte store mål for jordbruket og organisasjonen, og de nøt stor tillit. Flere av dem fikk også verv som folkevalgte, eller i styrer og utvalg på fylkesplan. Noen av dem fikk også sentrale verv i organisasjonen, ss plass i landsstyret.
M.Høihilder fra Saltdal var fylkeslagets første formann. Han satt i 7 år. Andreas Moan fra Fauske var også sentral i fylkeslaget, og var formann i 2 år. Han satt i landsstyret i 30 år, 17 av dem som nestformann. Han var den første fra Nordland som ble valgt inn i landsstyret. Senere skulle det komme flere. Jens Vatnan fra Velfjord var formann i fylkeslaget i 10 år.
Kilde: Øystein Ringaker - Med bygdefolk i Nordland i 75 år