Johannes våknet mens det fremdeles var mørkt ute. Han visste ikke hva klokka var, men kjente seg så uthvilt at han likeså godt gikk inn i peisestuen og krøp under pleddet i skuvsenga. Det var kaldt i rommet. Enten hadde ikke pappa tent opp i ovnen fordi han ikke hadde stått opp enda, eller så hadde han måttet haste ut i fjøset fordi noe hadde hendt. Å, bare det ikke var noe med Rosalind. Om det hadde hendt noe i fjøset brukte kyrne å raute vilt og uhemmet, så pappa måtte stå opp for å se etter. Johannes rakk ikke å engste seg særlig lenge, for snart kom pappa i ørsken, stabbende inn i peisestuen og begynte å tenne opp i peisen. Han hadde ikke lagt merke til Johannes som satt i skuvsenga. Forsiktig snek Johannes seg opp av senga og listet seg innpå ham. Da han følte at han ikke klarte å holde spenningen og stillheten noe lengre, utbrøt han:
- God morgen pappa! Og pappa reiste seg opp i en forrykende fart så fyrstikkeska fløy igjennom rommet, etterfulgt av et høyt, og kort vræl. Så lo han, og omfavnet Johannes.
- God morgen, min lille spilloppmaker!
Pappa gikk for å sette på kaffen, før han kom tilbake inn i peisestua og satte seg i skuvsenga med Johannes, hvor de bare ble sittende en god stund og nyte stillheten. Etter å ha fått kjent litt på roen og freden som morgenstundene bestandig bringer med seg, gikk de to sammen ut i fjøset for å stelle med dyrene og fôre de. Det var gøy å få være med og sette på melkekoppene på jurene til kyrne. Så raskt, enkelt og effektivt det gikk å få melket. Også var det verdens beste melk de laget også. Johannes hadde en kopp stående i fjøset som han brukte å melke seg en slurk i innimellom. Koppen lå ikke bestandig på plassen sin, selv om Johannes bestemt mente at han hengte koppen tilbake på spikeren sin hver gang. Det slo ham først nå at det brukte å være slik, fordi han ikke kunne finne den igjen. Den sto borte ved Rosalind som hadde blitt en skikkelig melkeku igjen. Hun melket som aldri før, og selv om hun var den eldste kua i fjøset, lot hun seg ikke fremstå som noen stakkarslig skrapku. Dette gledet Johannes, fordi det betød at hun var sikret å få være på gården en stund til enda.
Det ble felles frokost i dag også. Mamma skulle bake potetlefser etter frokosten. Ferske potetlefser med sirup var det desidert beste Johannes visste om, og så frem til å komme i gang med prøvesmakingen.
- Skal du ikke åpne luke nummer ti i dag? Spurte pappa spent, da Johannes hadde satt seg ved frokostbordet. Han hadde rett og slett glemt kalenderen etter den trivelige morgenstunden i fjøset. Selvfølgelig skulle han åpne kalenderen. Luke ti var skjult bak en kamel som sto og tygde drøv. Høy stakk ut av munnen dens, og med et sløvt kamelblikk, så det dyret, som helt naturlig levde i staller i Betlehem på den tiden, meget fornøyd og bedagelig ut. Kanskje visste ikke kamelen at Jesusbarnet snart skulle komme til jorden, i stallen hvor han selv bodde. Johannes var uheldig og rev kamelen i to biter da han åpnet luke ti. Pappa begynte å le, og mamma så ut som om hun hadde solgt smør uten å få noe som helst for det, i det Johannes trakk ut hva som skjulte seg bak dagens luke. Det var intet mindre enn en liten musunge. Den var også skåret ut i tre, og med liten pensel, malt detaljert og nøysomt. Den lignet på en av musene i Alf Prøysen-fortellingen som brukte å bli fortalt på TV-en hver julaften.
Fjøsnissen hoppet og danset oppe på høylemmen sin i dag. Med sopelimen i et fast grep slo han seg løs over de tykke, krumme gulvplankene, så høystøvet sto til alle kanter. Her måtte det ryddes og rengjøres. For kanskje fikk han snart besøk. Kanskje ville nissejenta ute på vandring finne veien opp på høylemmen hans, og da kunne det ikke se ut slik det gjorde. Han bodde ikke alene der opp på høylemmen. Det var en ganske stor musefamilie som også gjorde sine daglige stell og nattlige rekreasjonsøvelser der. Han måtte rengjøre etter de også, og ville ikke jage de ut. I alle fall ikke så lenge han ikke hadde noen nissejente der. Han hadde forbarmet seg over denne musefamilien en desemberdag for mange år siden. De hadde mistet hjemmet sitt fra inne i huset hvor gårdsfolkene bodde, og nissen så på det som sin plikt å åpne dørene, i alle fall for en liten stund.
