Den hvite kappen var enda ikke blitt for liten. Så kunne Johannes i år også komme med lyset til dyrene i fjøset. 13. desember var den flotteste dagen av disse ventedagene i desember. Lysdagen, til minne om jenta Lucia som en gang for lenge siden levde i Italia. Johannes hadde stått opp tidligere enn vanlig. Til samme tid som da pappa brukte å stå opp. Det var tradisjon at Johannes fulgte pappa til fjøset denne morgenen hver desember. Det hadde vært Lussinatt. Natten hvor lysets krefter hadde kjempet mot mørket. Etter sagnet var det natten hvor vetten Lussi reiste rundt på alle gårder for å se at alle forberedte julestria. Natten til 13. desember skulle ingen arbeide, for da kunne Lussi skremme eller gjøre hærverk. Johannes likte ikke det gamle nordiske sagnet om skumle Lussi som reiste rundt og gjorde ugagn. Den Lucia som bodde på den Italienske øya Sicilia en gang rundt år 300 etter Kristus var en mye triveligere fortelling. Om jenta som hadde mistet faren sin og som gjorde alt hun kunne for å hjelpe sin syke mor. Moren ville gifte henne bort slik at hun kunne være sikret mat og hus. Lucia ville ikke dette, og gråt for Gud om at moren måtte bli frisk, slik at hun ikke trengte å gifte seg for å overleve. Lucia var en kristen jente, og på denne tiden ble de kristne forfulgt og drept. Da moren hennes ved et mirakel ble frisk igjen, slapp Lucia å gifte seg. I stedet brukte hun all sin tid på å dele ut brød til de fattige. Med en krone av lys gikk hun i natten og delte ut mat til de fattige.
Da forloveden til Lucia fikk høre at hun ikke skulle gifte seg med ham, ble han sint og anga henne til keiseren i Roma. Mennesker med makt kunne misbruke makten sin. Lucia ble brent på bålet, og unnskyldningen for de som brente henne var at hun var kristen. På hodet hadde hun lysekronen sin. Da flammene slukte henne, holdt hun visst fortsatt fast ved sin tro. Det var en fantastisk fortelling mente Johannes, og tenkte at han en dag selv skulle bli like tapper som Lucia.
Før de gikk ut i fjøset ville Johannes åpne julekalenderen. Siden det var Luciadagen ville han sikkert finne et talglys eller Lucia som utskåret trefigur. Med ett la han merke til at jenta han i går hadde observert med mørkt rødt klede, i dag var kledd i en snøhvit kjortel. Rundt halsen hadde hun et krusifiks som tydelig utmerket seg på det hvite, rene kledet. I hånden holdt hun ikke lenger hyrdestaven, men en lysende lampe. Det var lampen som holdt luken forseglet. Johannes løsnet den og åpnet luka. I luka lå en liten medaljong. En stålmedaljong. Den var blass i fargen og virket å være veldig gammel. En jente med lysekrone sto avbildet midt i medaljongen. «Lucia, auxilum egenum – etiam – Patrem natalem» sto skrevet rundt kanten. Johannes fant frem iPaden og skrev inn teksten i søkefeltet på Google. Den direkte oversettelsen fra latin ble som følger: «Lucia, hjelper de trengende – også – nissen». Johannes var ikke i tvil lenger. Noen, og ikke hvem som helst noen, hadde laget denne kalenderen. Han ble mer og mer interessert i å finne ut hvem nettopp det var. Om det var noen som oppholdt seg i fjøset til stadighet, så ville han finne det ut. Han tok med seg to lussekatter av de som han egentlig skulle ha med på skolen, i tillegg til eplene og kålroten. Anført i hvit kjortel, med medaljongen på brystet, og med stjernepyntet kjegle på hodet, gikk han ut i fjøset mens han sang: «Svart senker natten seg, i stall og stue …»
Nissen hadde ikke slappet av i det hele tatt denne natten. Det var den skumleste natten på hele året. Natten hvor Lussi kunne finne på å vise seg. Han hadde båret den tunge stålmedaljongen sin hele natten. Gjenstander av stål skulle holde Lussi unna. På medaljongen sto det skrevet på latin: «Lucia – bærer lyset – også – menneskene». Medaljongen var gammel, og noe han hadde arvet etter sin nissefar. I dagens kalenderluke til Johannes hadde han gjemt en liknende medaljong. Da han hadde laget kalenderen hadde han ikke sett at de kanskje måtte reise ifra gården før jul. Tanken var at Johannes en gang i fremtiden skulle ta over gården, og siden menneskene hadde utviklet et slikt trasig tempo i livene sine, var han redd Johannes en gang ville gjøre Lussi irritert. Nå når han hadde overhørt bonden på gården si til melkemannen at de snart skulle flytte, angret han på å ha gitt ifra seg medaljongen. Han så seg nødt for å måtte gjøre seg kjent for Johannes. En nisse kunne utrette så mye mer enn noen julegaver og spillopper. Fjøsnissen hadde et ess i ermet. Kanskje kunne fremtiden på gården reddes.
