Johannes våknet av at vekkerklokken ringte, og dermed måtte han stå opp fra den gode, varme sengen. Det skulle bli godt å snart få ta juleferie. På skolen var det travelt med å ta til seg lærdom og å forberede slutten av skolesemesteret. De hadde begynt å øve til en julekonsert de skulle holde i kirken den 21. desember. Johannes skulle få synge solo. Han skulle få synge solo på den vakreste julesangen som noen gang var skrevet. Om det fantes engler, var han sikker på at det var englene som hadde laget den sangen. Det var «O helga natt,» og med hans klare guttestemme skulle han synge så vakkert han kunne, så kanskje til og med englene gråt en tåre. I kor hadde han sunget siden han var 8, og musikken ga ham mye. Det hendte seg at han sang for Rosalind i fjøset også.
Lærerne visste at de kanskje skulle flytte til jul, og 21. desember kunne dermed være Johannes´ siste dag på skolen med alle vennene sine. Med Sofia. Johannes ble gal av usikkerheten som plaget familien. I dag skulle mamma og pappa reise inn til byen på et nytt møte med kommunen og banken. Om banken kunne låne mamma og pappa nok penger, kunne de kanskje leve på de lånte pengene resten av livet. Nei, Johannes forsto at det ikke var slik det fungerte. Det man lånte måtte man også gi tilbake etter en stund.
Johannes tasset inn i peisestua hvor det ulmet i peisen. Det måtte være lenge siden pappa hadde tent opp. Han strakte seg etter julekalenderen hvor luke 14 sto høyt oppe på julenatthimmelen som hang over stallen hvor alle satt og ventet på at Jesusbarnet skulle bli født. De hadde nok sittet og ventet der i en evighet. I alle fall i fjorten tjuefjerdedels evigheter. Så lenge var det å vente på et ekte mirakel. Det som var så sprøtt var at å vente én tjuefjerdedels evighet, var like lenge som å vente en hel evighet. Johannes hadde lært om brøker og pizzastykker på skolen, men klarte ikke riktig å forstå omfanget av det filosofiske spørsmålet han hadde laget seg selv. Bare de riktig vise vismenn kunne vel forstå det.
I luken lå en liten stjerne. Den var bundet sammen av høy og formet av to trekanter lagt oppå hverandre. Det var Davidstjernen tenkte Johannes. På skolen hadde de lært om den. Stjernen var et religiøst symbol som på en måte bandt jødene og de kristne sammen til en felles fortid. Det var julestjernen som lyste på himmelen og viste vei for alle som ville komme til Betlehem den dagen da Jesus ble født. Opp igjennom historien hadde mange mennesker kriget mot hverandre på grunn av at de ikke var enige i hva det egentlig var som hadde skjedd en gang for lenge siden. Kanskje delte alle sammen samme gud, men var for fattige i sinnet, ja rett og slett ikke vise nok til å innse de sanne tolkningene av historien. Å sloss om uenighetene var i alle fall bortkastet. Da skulle de heller respektert hverandres syn, og kunnet leve side om side likevel.
Johannes klatret opp på en stol så han kunne henge stjernen over julekrybben som sto på kommoden. Slik kunne vismennene og de vise tankene finne veien til stallen og til menneskene.
Fjøsnissen satt nede i høyet og tenkte. Han tenkte så de spisse ørene flagret mens han dro seg i det lange, grå skjegget. Hvordan skulle han gå frem og vise seg for Johannes? Og hvordan skulle han få med seg Johannes på å forstå hvordan de kunne redde gårdens framtid uten å blande disse skumle vesenene for mye inn? Plutselig fikk han en lur idé. Tanken hadde han tenkt tidligere, men gjemt den så godt at han ikke fant den igjen umiddelbart. Det hjalp å sette seg ned litt innimellom. Da kunne idéene komme rekende på ei fjøl. Han måtte vente til pappaen til Johannes hadde gjort fjøset for kvelden, for så kunne han iverksette planen sin.
Dyrene i fjøset kunne ikke skjønne hva det var som foregikk denne kvelden. Høy raste ned luken fra høylemmen. Nissen hadde gått aldeles berserk. Til sist falt en underlig sammenknytning av noen sprø bjørkekvister ned. Kuene eller sauene begrep ikke hva det kunne være, men Johannes i morgen tidlig, skulle nok forstå det.
