De iskalde flammene knitret og sendte et gnistrende teppe, en liten bit av stjernehimmelen utover låvegulvet. Flammene var kalde, kalde som snø, og stjerner skinte opp overalt rundt ham. Johannes sto midt i flammehavet, men det var ikke flammer, det var stjerner. Og når Johannes forsto det var stjerner, kunne han med ett kjenne varmen fra dem. En bit av himmelens herlighet hadde forvillet seg ned på jorden, og brant intenst oppe på låven hans.
Johannes slo opp øynene. Han var klam og kjente seg ør i hodet. Han hadde drømt. Disse rare drømmene hans. Han satte seg opp i senga. Ute var det mørkt, og klokka viste at det var en stund til han brukte å stå opp. Så hørte han det. Johannes brukte ikke å våkne av slike lyder, men nå hadde drømmen uroet ham så han svakt kunne høre en jamrende, stille låt. Det rautet fra fjøset. Det måtte være Rosalind tenkte Johannes og hev seg opp ifra senga. Han løp ut i gangen hvor han så pappas fjøsstøvler sto rett foran døra, der de brukte å stå når han var inne. Altså hadde ikke pappa fått med seg at ei ku sto og rautet i fjøset. Johannes smatt på seg en stillongs og hoppet i støvlene sine. Han tok ullgenseren til pappa, som var så stor at han svømte i den, men nå måtte han skynde seg ut i fjøset for å se om Rosalind.
Johannes famlet etter lysbryteren i den mørke fjøsgangen. Han løp inn til Rosalind. De andre kuene lå på båsene sine og tygde drøv. Sauene i den andre enden av fjøset skvatt forskrekket opp i bingene sine uviss om at Johannes ikke kom for å fôre de riktig enda. Rosalind sto inne på båsen sin og kikket bort på låvetrappa. Johannes gikk bort til henne. Han melket henne litt for å forsikre seg om at hun ikke hadde vondt i juret. Så klødde han henne bak øret. Rosalind rautet og dyttet ham inn på fôrbrettet. Da oppdaget Johannes det. På gulvet under takluken fra høylemmen var det kastet ned en masse høy. På toppen av høyet lå en stjerne bundet av bjørkekvist. Johannes tok forskrekket opp den store stjerna. Han kunne ikke forstå at det var pappa som hadde kastet ned alt høyet fra høylemmen og lagt en stjerne på toppen. Dette måtte han undersøke nærmere. Johannes tok med seg lykten som sto ved sikringsskapet i fjøsgangen og klatret opp tretrappen til høylemmen. Det knirket i trinnene og pappas ullgenser ble full av høy og støv. Oppe på lemmen var alt som før, men luken ned til fjøset hvor stjernen og høyet var blitt kastet ned fra, sto på vidt gap. Johannes bøyde seg over luken og kikket ned i fjøset. Rosalind hadde lagt seg på båsen sin igjen, og lå og tygde drøv. Så kvek en stemme bak ham. Johannes ble så forferdet at han holdt på å ramle ned gjennom luken og ned i høyet, men klarte akkurat å ta seg for.
- Johannes! Vær ikke det aller minste forferdet, sa den underlige, spake stemmen som hadde kommet fra bak ham. - Jeg ikke vist meg for mennesker på mange tiår, og en ekte forpakter av nissenes trolldom jeg er. Johannes mistet munn og mæle og sto som stivfrosset og kikket på den rare skapningen som sto i høyet nå foran ham. Han var knapt nok halvmeteren høy og ikledd en svartgrå vadmelsbukse, rød, stripete ullgenser og en skinnvest utenpå der igjen. Skapningen hadde langt, grått skjegg, og på hodet en kort, rød lue.
- Om du kunne være meg som venn og slå av så skarp ei lampe, sa han og blunket mot Johannes og fektet foran ansiktet med de korte armene sine. Johannes lyste den stakkar nissen i øynene med lampen, men klarte ikke å røre en muskel.
- Hva er du? Spurte han etter en evighet.
- Jeg er gårdens og eneste fjøsnissen, som selvsagt, svarte fjøsnissen fornærmet og satte armene protesterende i kors. - Og nå kjenner du til meg. Meg du bare må late som at virkelig finnes, i framtiden. Johannes myknet opp. Var det virkelig en ekte fjøsnisse som holdt til oppe på fjøslemmen deres? Om ikke han skulle være det minste forferdet, så var han uendelig forundret over eventyret som nå åpenbarte seg for ham. Det var som om hele desember-mysteriet med den lilla kalenderen gikk opp for ham.
- Det var du som lagde adventskalenderen som en dag sto i melkerommet? Utbrøt han og satte seg ned på huk for bedre å studere nissen som ikke lenger sto i det skarpe lyset av lampen. Nissen dro seg i skjegget og liksom strakte frem et bekreftende uttrykk over det furete ansiktet.
Og nå sto de her, Johannes og Nissen, ansikt til ansikt, oppe på Høylemmen. Månen lyste inn mellom veggplankene. De sto der og så forundret på hverandre.
Det var et drastisk steg å gå til, men fjøsnissen så ikke noe annet alternativ. Det var et ekstraordinært tilfelle. Om ikke han fikk overbevist gårdsgutten Johannes til å tro, tro på fremtiden med det hjelpemiddelet nissen hadde, kunne julen stå i fare. Om ikke det bodde folk på gården, ville ikke julefreden senke seg heller. Nissen hadde aldri opplevd noe som dette før, og hadde hørt skumle beretninger fra tidligere fjøsnisser som hadde blitt folkløse på øde gårder. De nissene hadde enten blitt så rastløse at de forsvant under jorden, eller så hadde de måttet fare så langt på leting etter en ny gård, at de ble så trette at de mistet nissetrolldommen sin. Luene hadde forsvunnet, og de hadde måttet flytte tilbake til småfolket som bodde ute i den kalde, brutale skogen. Nissen grøsset ved tanken. Det var håp for gården. Han hadde gjort i stand et tegn som skulle lokke Johannes opp på loftet. Så ba han alle kyrne om å legge seg på båsene sine og tygge drøv. Rosalind derimot skulle stå på båsen sin og raute så bare Johannes kunne høre det. At pappaen til Johannes ikke skulle høre det skulle han fikse selv. Det var ikke mer magisk enn noen dråper sovemiddel i kveldens kopp med melk han brukte å melke seg til fjøset ved kveldstid.
Så nå sto han der altså med Johannes framfor seg. Det var ingen vei tilbake. Det var meget farlig å åpenbare seg slik for menneskene. Både for nissene og for menneskene selv. Om de fortalte det til noen historieløse skeptikere av noen medmennesker, kunne de bekjennes som tullete, sære eller enda verre, troende eventyrere. Samfunnet kunne støte de ut, men nissene selv var også redde for å gjøre seg kjente. Noen hemmeligheter måtte bare holdes hemmelige, og om nissene plutselig viste seg frem, ville forskere eller ekstreme kapitalister rive de i fillebiter. Kanskje ville de eksperimenteres med eller stilles ut i zoologisk hage.
- Jeg skjønte det, knipen som din forelder var i. Gården og julen som legges ned, sa nissen til Johannes. - Du må ikke tro meg, men jeg har et knep, en tanke, en magi som kanskje kan redde gården. Johannes satt på gulvet framfor ham og nikket forsiktig.
– Du har mulighet, håpet og ambi… ambjy… nissen stotret. Det var så langt i mellom han kommuniserte slik med språket.
- Ambisjonene? Nikket Johannes med stadig mer begeistring. Nissen klappet i hendene og danset rundt på gulvet. Så hoppet han og slo hælene sammen, før han kastet seg inn i høyet og forsvant. En liten stund ble han borte, før han kom fram igjen. Med seg hadde han en liten trefigur.
- Det kommer en tid, selv etter den evige evigheten. Det skjer mirakler, selv om mange ikke vil tro.
Tiden er oppfunnet av de første mennesker på jorden. Nå må vi gjøre, og tro på hva som er tiden nå. Nissen snakket fort og oppstykket, setning for setning. Nissen kunne se på Johannes at han ikke riktig kunne forstå alt han sa. Så rakte han ham den utskårne trefiguren han hadde sittet og spikket på for lenge siden. Figuren var hvit og ikledd en lang kjole. På ryggen hadde den to gullmalte vinger.
- Tror du engler er noe? fniste nissen. Johannes betraktet figuren nøye og visste tydeligvis ikke riktig hva han skulle svare, for hva skulle han tro? Nå hadde han jo nettopp truffet en ekte fjøsnisse.
- Alt det er et håp for. Rekk hver natt dine ønsker og tanke mot det vakreste symbol på fred og varemerket av julen. Nissen var blitt morsk i ansiktet. – Nå skal jeg gjøre mitt, så får du gjøre ditt, og de gjøre datt og tulle med fnatt… Han rygget sakte mens han svingte armene sine foran seg. Med ett begynte det å gnistre i stjerner for Johannes. Rundt ham famlet det i flammer og blinket i stjerner. Så med ett ble det stille. Da var nissen som forduftet. Men fra sitt lure gjemmested oppe ved mønet kunne han se Johannes lete rundt i høyet før han klatret ned låvetrappen igjen. Da Johannes åpnet kalenderen i dag, ville han finne enda en engel som hørte til den han hadde fått med seg fra nissen. Engler reiste ikke alene, og det var de som første gang forkynte julens budskap for menneskene. I alle fall ifølge historien. Johannes var ikke historieløs. Fjøsnissen var sikker på at Johannes de kommende dagene ville gjøre alt han kunne for å berge fremtiden på gården.
