Nå var det bare litt over ei uke igjen til jul. All spenningen med denne ventingen var deilig og fikk disse desemberdagene til å rase av gårde. Johannes lå i sengen sin og tenkte så det knaket på hva fjøsnissen på låven deres hadde vært for slags skapning. Han hadde vært der i alle år, men ikke vist seg før nå. Johannes smilte av tanken på at han visste noe som nesten ingen andre visste. At nisser finnes. Johannes skulle så gjerne ha spurt ham om alt mulig, og ergret seg over at han hadde blitt så stum og forundret da han møtte ham. Plutselig var han jo blitt borte igjen også. «Rekk hver natt dine ønsker og tanke mot det vakreste symbol på fred og varemerket av julen,» hadde han sagt. Var det hans bidrag? Var det det som skulle redde gården? Og hva var dette varemerket av julen, som forkynte fred og håp? Johannes tok med seg pleddet og gikk inn i peisestua og satte seg i skuvsenga. Bestemor hadde ikke stått opp enda, og ute var det enda mørkt. Det brant godt i peisen og julestjernen lyste i vinduet. Bestemor hadde kommet med bussen sent i går kveld, så han hadde ikke truffet henne da hun kom. Hun var her for å bake til jul. Mamma og pappa hadde ikke tid eller krefter til å tenke på slike juleforberedelser i år. Plutselig merket Johannes at noe var blitt annerledes i peisestuen. Bildet av bestefar på veggen var borte. Vent nå litt. Alle bildene på veggen var borte. Bokhylla var tømt og løperne og klokkestrengen som hang over kommoden var også borte. De lå pakket i pappesker som sto ute i gangen. Det gikk nå opp for Johannes hva som hadde skjedd etter at han hadde gått og lagt seg i går kveld. Mamma og pappa hadde begynt å pakke ned tingene deres i flyttekasser. Johannes løp inn på soverommet hvor mamma lå og slumret. Han kastet seg over henne og ristet i hendene hennes.
- Dere kan ikke begynne å pakke sammen sakene våre enda, jeg vet hvordan vi skal få kunne fortsette å bo her. Han ristet og dro i henne til hun omsider stabbet seg på beina og knøt på seg den vinrøde morgenkåpen. De gikk inn i peisestua og satte seg under pleddet i skuvsengen.
- Få høre hva du tror vi kan prøve da, gutten min, sa mamma og strøk Johannes over håret. Han kunne ikke fortelle henne om møtet med fjøsnissen, men én ting hadde han gått og tenkt på siden.
- Du må ikke være redd for å utfordre deg selv mamma, du som kan så enormt mye. Kan du ikke ta med deg nålen vi fikk i kalenderen 3. desember på butikken og stoppe kundenes klær? Mamma smilte og så ut i luften. – Og så kan vi levere en boks med pepperkaker til bankvesenet og kommunemannen, så kanskje de vil la oss få bo her lenger.
- Du er ikke så dum du. Mamma smilte og gikk for å hente kalenderen, så Johannes kunne fjerne gullstjernen som forseglet dagens luke og åpne den. I luken lå en stjerneformet pepperkakeform. Bestemor kom nå også inn i peisestua. Johannes hev seg rundt halsen hennes. Nå skulle de bake pepperkaker. I julen som snart skulle komme sitt tegn. Noen av kakene skulle bankvesenet og kommunemannen få, så kunne de minnes julens budskap om glede, også fikk pappa ta opp et solid lån til å bygge fjøset større.
Nissen satt bøyd over en trekasse. I hånden holdt han fjærpennen sin. Han tegnet og noterte så blekket sprutet. Det gikk i rette linjer og rektangler til alle kanter. Innimellom stoppet han opp og klødde seg i hodet, tenkte og skriblet så videre. Musene som også bodde oppe på høylemmen kom pilende for å se hva det var han drev og arbeidet så iherdig med. Noen tall noterte han her og der. Så løp han en tur ned i fjøset hos dyrene, telte og skrittet frem og tilbake, før han løp til arbeidskassen sin igjen. Etter noen runder opp og ned var han endelig ferdig. Så la han papirene i en sylinder som han underskrev med fremmedes navn, og festet et frimerke på. Bonden skulle få sylinderen, men kunne ikke få vite at det var fjøsnissens arbeid han hadde fått.
