Snart kom endelig den siste uken i adventstiden. Toppen på tre av de fire vekene i adventsstaken var nå forkullet og viste hvor fort denne desembermåneden hadde gått. Lysene var tent for lengsel, håp og glede. Og det var lengsel etter trygghet Johannes tenkte på. Han følte seg selvfølgelig trygg i motsetning til alle de menneskene her i verden som virkelig levde i utrygghet. Tryggheten var selve grunnlaget for friheten. Det var jo når folk følte seg trygge at de kunne leve et spennende liv etter egen mal. Han måtte selvfølgelig skjenke en tanke til de menneskene som ikke kunne sove om natten i visshet om at de ikke måtte flykte videre uten å få sovet i fred og ro. Det var derfor de hadde tent det andre lyset i adventsstaken. For håp. Håp om at en dag skulle det ikke være et eneste menneske her på jorden som følte seg forfulgt eller utrygg. Det tredje lyset var tent for å spre glede. For hvor hadde menneskene på jorden vært om ikke de hadde kunnet føle glede? Johannes gledet seg over at han lengtet så til jul og håpet han skulle få feire jula her hjemme på gården sin.
I peisestua lå mamma i skuvsenga og sov. Stuebordet var forvandlet til et rasert kontorlokale hvor et papirmonster hadde regjert over natten. En svær, rotete haug med papirer, datamaskiner og tegneutstyr fløt om en annen. Mamma og pappa måtte ha jobbet lenge i går kveld med løsninger som skulle få berget framtida på gården. Johannes pakket teppet som mamma hadde over seg ekstra godt rundt henne. Hun sov som en stein, men Johannes kunne klare å flytte litt på føttene hennes så han kunne få sette seg i fotenden og ha morgenstunden sin. Flammene fra peisen danset som vanlig sin alvorlige, melankolske og stivbeinte vals, og ga Johannes en egen ro. Så deilig trygt det var her på gården. Og så deilig trygt det var her i fotenden til mamma.
Hva var det som hadde gjort at nå, endelig, hadde dette hjulet med løsningene for framtiden begynt å spinne? Når lyset fra stjerner som sluknet for omtrent åtte millioner år siden ennå ikke hadde nådd fram til jorden, måtte vel de kunne bruke noen måneder på å tenke ut det ypperste som var å finne på innen fremtidsrettede planer. «Rekk hver natt dine ønsker og tanker mot det vakreste symbol på fred og varemerket av julen,» hadde nissen sagt til Johannes da de hadde møttes på høylemmen tidlig om morgenen den 15. desember. Hva hadde han ment med det? Skulle Johannes ønske seg noe av det som symboliserte julen? Det var i så fall ingen enkel sak å tyde alt nissen hadde sagt, da han hadde snakket slik i koder. Hva kunne så denne nissen finne på nå i dagene før jul? Johannes hadde tro på at mamma og pappa skulle finne en god løsning i samarbeid med bankvesenet før det samme vesenet kom og hentet nøkkelen til gården deres.
Johannes kikket bort på julekalenderen som stadig fikk flere luker som sto slik på gløtt. Han gikk bort for å lukke alle lukene for å igjen kunne studere det praktfulle bildet som prydet kalenderen. Det var så fantastisk bra laget, og Johannes kunne ikke forstå annet enn at nissen måtte ha brukt litt av magien sin på å lage dette kunstverket. Utsøkt innpakket i lilla fløyelspapir med pålimte glansbilder av engler, nisser, hyrdene på marken, sauer, kyr og kameler, og øverst med glinsende gullpapir, julestjernen som sendte sine stråler ned på jorden. Stjernen måtte ha blitt større og tydeligere siden første desember, for nå syntes Johannes nærmest at den dominerte hele bildet. Men slik var det sikkert på denne tiden av året, selv for 2000 år siden, da de vise mennene skulle finne fram til stallen i Betlehem. Stjernen måtte ha blitt tydeligere og tydeligere for hver dag som hadde gått. Johannes åpnet luke nummer 18 i adventskalenderen. Det var ikke så forunderlig hva som gjemte seg bak luken denne dagen i desember. Det var et symbol på julens sanne budskap om fred. En nydelig liten utskåret, hvit due med sine vinger bredt utover. Så inderlig nøysomt den var tillaget og for en nydelig gest i dagene før jul. Nå skulle jo alt handle om fred og fordragelig, lengsel, håp og glede.
Nissen som var blitt frisk igjen fra sin spontane forkjølelse, var i full vigør, og i gang med å begynne å planlegge julefeiringen i fjøset. Fuglene som ofte stakk innom høylemmen kom med bud om at nissejenta som var ute på vandring, hadde så lyst til å ta turen innom ham. Om det skulle treffe seg slik at hun skulle komme inn imot jul, måtte alle dyra være forberedt på den spesielle gjesten. Så måtte han stille seg opp på den gamle melkekrakken, klappe i hendene og holde en liten instruktiv tale for buskapen.
