LUKE 19
Skrevet av Oskar Tørres Lindstad
Ute herjet vinterstormen. Det suste i takmønet og små, harde snøkorn pisket mot vindusruta. Det nærmet seg stadig jul og et alvorlig til snøvær skulle bare forsikre seg om at det ble nok hvit korrekturlakk over marken. Det var bestandig hvit jul på gården til Johannes. I byen var det nesten aldri hvit jul, og kom det først snø, så ble den ganske fort tilgriset av støv og eksos. Johannes kunne ikke forestille seg ei jul hvor han ikke kunne gå på ski. Han var ikke særlig flink der han stivbeint kavet seg fram med stavene urytmisk hengende etter. Han fikk gå bak pappa og mamma som gikk først og lagde spor. Gjennom skogen og opp på fjellet bar det som regel. Oppe på en høyde de brukte å gå til om kveldene, var det fantastisk utsikt. Da det ble mørkt ble himmelen forvandlet til et blinkende teppe av edelstener, og med månen som lyste opp vidden rundt dem. Midt på himmelen lyste Venusstjernen, eller julestjernen. Venus som egentlig var en planet, hadde fått navnet sitt etter kjærlighetsgudinnen i romersk mytologi. Derfor passet det så bra at nettopp Venus var stjernen på himmelen vi i dag omtalte som julestjernen. Da Jesus ble født, mener enkelte forskere at julestjernen var noe helt spesielt. Enten en stjerne som eksploderte langt i det fjerne, eller flere stjerner som samlet seg på himmelen og derfor sendte ut et usedvanlig kraftig lys.
Johannes var fasinert over stjerner og hva alle stjernebildene på himmelen betød. Klokken var blitt såpass at han måtte stå opp skulle han få tid til å sitte litt i skuvsenga. I peisestua var bildene fortsatt ikke kommet tilbake på veggen, noe Johannes tok som et tegn på at bankvesenet og kommunemannen enda ikke hadde bestemt seg. Johannes lette litt igjennom kassene med bilder, og fant frem bildet av bestefar som hadde levd hele sitt liv her på gården. Det bilde måtte han henge tilbake på veggen nå når det var håp igjen for at de skulle få fortsette å bo her. Johannes hadde ikke noe annet enn et rekonstruert minne av bestefar. Han hadde bodd på gården til Johannes var to år. De eneste minnene han hadde, var øyeblikk han hadde blitt fortalt av mamma og pappa. Og det var jo bedre enn ingenting.
Luke 19 sto høyt oppe på julenatthimmelen på kalenderen. Det var ikke mange luker igjen å åpne på kalenderen nå. Det gjaldt å intensivere. Det var snart jul. Alle måtte løpe i øst og vest, for alt måtte jo være perfekt. Nei, slik var det faktisk ikke med julen. Om ikke ørten sorter julekjeks var bakt, alt av kjøttmat var sydd og ferdig, eller hver eneste krik og krok var skrubbet og stelt med krystall grønnsåpe, så ble det jul allikevel. Det gjaldt bare å tenke alle juletankene som gjorde at julefreden den 24. desember kunne senke seg. Tankene gikk ut på å forstå julens sanne budskap, og det var ikke bare lett. Mange mennesker kunne synes det var forferdelig vanskelig.
Johannes åpnet luken og kjente et kaldt gufs gå igjennom rommet. Så ble det varmt igjen med engang, av varmen fra peisen. Inne i luken lå en glassgjenstand. Det var en snøkrystall. Den var faktisk fryktelig kald, men slik var det vel med snøkrystaller. De hadde det med å være kalde. Johannes satte den i vinduskarmen slik at den kunne få stå nærme sine kalde venner som fartet omkring der ute. Han håpet alle i Norge skulle få oppleve hvit jul.
Det var stille i fjøset i dag. Ingen lette nisseskritt kunne høres oppe på høylemmen, og nede på båsene sine sto Rosalind og resten av kyrne. Sauene sto og tygde drøv, uvitende om annet enn seg selv. Ute på jordet derimot, nede i snøen, arbeidet en ivrig krabat med spade og måkte snø i et forrykende tempo. Det hadde snødd og blåst så veldig i natt, at snøtunellen hans hadde begynt å gi etter fra taket. Med snøtunellen kunne han ta seg ubemerket til granene ute på jordet, eller skogholtet på den andre siden. Det var så vakkert å ta seg en tur gjennom skogen og opp til månetoppen da det var mørkt og stjerneklart. Månen hadde krefter som bare nissene og noen andre skapninger visste om. Den brukte å lyse opp vidden rundt ham og gi ham så mye å være takknemlig for. Riktig så takknemlig var han ikke for dette strabasiøse arbeidet med å stå der nede i tunnelen sin og måke unna snø. Men det måtte gjøres, og farlig var det om det ikke hadde vært noe snø i det hele tatt. Det ville vært et sykdomstegn på en syk klode. Men slik var det heldigvis ikke. I alle fall ikke her oppe på gården.
