LUKE 2
Av Oskar Tørres Lindstad
Johannes spratt opp fra senga og inn i peisestua. Han hadde blitt liggende og tenke etter at han gikk og la seg i går kveld. Det hadde vært så spennende å åpne den første luken i adventskalenderen, og han klarte nesten ikke vente med å se hva som gjemte seg bak luke nummer to. Mamma og pappa hadde studert den lille trenissen nøye, og kunne ikke forstå hvem fra meieriet som hadde tatt seg tid til å lage en slik utskåret, håndmalt, liten trefigur. Han måtte være den heldigste gutten i hele verden som fikk bo her på gården sin, og leke i skogen og med alle dyrene. I alle fall sa mamma det ofte, hvor heldig han var. Johannes hadde tenkt mye over akkurat det. Om han var så veldig heldig, hvordan hadde alle andre barn i verden det? Han hadde hørt på radioen, slik som han brukte hver morgen til frokost, at det var mange ute i verden som ikke hadde noen gård å bo på. Ikke hadde noe hus å sove i, noen kyr å melke eller penger å eie. På skolen hadde de lært om mennesker på flukt fra andre mennesker som ønsket de vondt.
Han var nok den gutten i verden som hadde den fineste kalenderen. Utvilsomt. Han kjente han var trøtt, og hadde nok ikke fått sovet nok. Det var lørdag og ingen skolebuss han måtte rekke, så egentlig kunne han ha vel ha sovet litt til. Pappa var ute i fjøset, slik som han brukte å være hver morgen. Mamma lå og sov, slik som hun brukte å gjøre hver morgen. Hun arbeidet ikke til samme tid hver dag, og måtte hjelpe pappa med dyrene de dagene hun hadde fri. Det var kaldt i peisestua. Pappa hadde ikke tent opp slik han brukte å gjøre. Han hadde det vel travelt med å komme ut i fjøset for å hjelpe den syke kua Rosalind. Å, Johannes hadde grått da pappa hadde fortalt ham at Rosalind måtte slaktes om ikke hun ble bedre snart og begynte å melke igjen. Det var ei ku som hadde vært på gården så lenge Johannes hadde kunnet huske. Det var den snilleste og flotteste kua i hele verden, og om hun måtte leveres til slakteriet, ja da ville Johannes miste en av sine beste venner.
Johannes trakk av sølvtjernen som holdt luke to lukket og dyttet inn luken. I luken lå ei grankongle. Konglen var pyntet med glitter og hadde en hyssingstump knyttet til seg. Dagens lille overraskelse hadde ikke vært like spektakulær som gårsdagens, men Johannes tok med seg konglen og gikk inn på kjøkkenet. Han tok en stol og klatret opp i kjøkkenvinduet. Med sine eminente knyteferdigheter knøt han hyssingen som konglen hang i til gardinstangen over kjøkkenvinduet. Det ble så fint. Så hadde han begynt å pynte litt til jul.
Ute var det blitt skumringstime, og en kald tåkedis lå ute på jordet. Et tykt rimlag hadde lagt seg på trærne. Men hva var det han så ute ved granene på jordet? Det var en skikkelse det var vanskelig å se tydelig. Lyset var ikke blitt skarpt nok ute til å riktig kunne sette fingeren på hva det var som hoppet opp og ned fra den dype snøen. Det var sikkert den lure reven som jaktet på musene, tenkte Johannes og gikk tilbake inn i peisestua for å tenne opp.
Det var så forferdelig kaldt ute i dag. Nissen skulle aller helst ha villet ligge langt nede i høyet på høylemmen sin, hvor det var så deilig, godt og varmt, men han måtte ut for å høre med den store grana om han ikke kunne få en av konglene hennes i dag. Rimet hadde lagt seg i det ullne skjegget hans, og han klarte ikke for kulden, å gjyve løs med makt og frustrasjon på grana. I stedet forklarte han rolig og fortvilet at han trengte så inderlig en av konglene for å gjøre den snille kua Rosalind frisk igjen. Nissen hakket tenner og gjorde et siste lite hopp med de pent sydde elgskinnskoene sine. I det han slo hælene sammen, slapp den store grana den største grankongla den hadde, som falt ned i hendene på fjøsnissen. Nissen ble stående et sekund og beundre hvor pen den var. Rim hadde lagt seg på konglen, som glitter på konglene fra det skjønneste juletre.
- Takk, kvek nissen kontant og forsvant ned i snøen.
