LUKE 22
Skrevet av Oskar Tørres Lindstad
Det var bare to dager igjen til jul. Tiden løp løpsk til alle kanter nå. Johannes lå våken i senga si. Ute var det mørkt. Ei isrose prydet vindusruta hans. I dag var siste dag på skolen. De skulle spise julegrøt, synge for barnehagebarna og gå på julegudstjeneste i dag. Hos familien til Johannes gikk de ikke i kirka om julaften, så derfor ble dette det ene besøket Johannes gjorde der, inn mot høytiden som historisk var i regi av nettopp kirka. Det brukte å passe så dårlig med fjøstidene, også var det jo et stykke å kjøre. De brukte i stedet å gi litt ekstra stell til alle dyrene, som også sikkert kunne føle julestemningen. Johannes lå og tenkte på skolekonserten de hadde holdt i kirka i går. Han hadde sunget så fint han klarte. Bak på en av benkene hadde han sett en gammel mann sitte å tørke tårene sine. Det samme gjorde mamma. Så hadde han vel klart å erobre englenes røst, og synge så vakkert at han rørte ved noen.
Johannes sto opp og kledde på seg før han gikk på kjøkkenet og skrudde på radioen. Der var de også klar over at det nå for alvor begynte å nærme seg jul. Samtidig som han smurte seg frokost og matpakke, hørte han på en reportasje fra en reporter i byen som hadde arbeidet iherdig med en juleglede nå i desember. Han hadde besøkt alle sykehjemmene i byen og fått de gamle til å strikke skjerf og votter som han skulle pakke inn og gi i julegave til byens løse fugler. Responsen hadde vært enorm, og flere enn planlagt hadde brukt noe av sin dyrebare desembertid på å strikke luer og skjerf og votter og slike varme klesplagg som varmet både ørene så vel som hjertet. Siden han hadde fått så mange strikkeplagg, skulle han pakke inn disse som ble til overs og sende til en flyktningleir i Libanon. Så hjertens gode vi menneskene kunne være, tenkte Johannes og tok med seg siste halvpart av brødskiva si og gikk inn i peisestuen for å se hva som gjemte seg bak dagens kalenderluke.
Nå var det bare tre luker igjen å åpne på den magiske kalenderen Johannes hadde fått av fjøsnissen som bodde på gården deres. Johannes hadde passet på å få lukket alle lukene, slik at de kunne få se det flotte bildet av stallen i Betlehem helt frem til jul. Gjennom dagene i desember hadde bildet utviklet seg, og han hadde stadig kunne oppdage noe nytt. Slik har det sikkert blitt etter alle disse tusen årene. Noe nytt har sikkert utspunnet seg hvert år, og slik har denne merkelige fortellingen om han som fødtes i en stall, blitt en magisk fortelling med så mange aspekter og så mange ulike vinklinger. Det var bare fint, og gjorde det til en levende og god fortelling.
Den 22. luken i kalenderen sto oppe på julenatthimmelen. Så ville ikke Johannes tenke noe mer over dette. Det var jo samtidig litt trist at kalendereventyret snart var over, selv om det var så uendelig mye mer gledelig at julen snart var kommet. Det skulle faktisk skje samtidig, at kalenderens siste luke skulle åpnes, og julen skulle komme. Noe trist og noe gledelig som hendte samtidig. Johannes lirket av sølvstjernen som holdt luken lukket, og tittet inn i luka. Bak dagens luke lå et rødt silkebånd. Det lignet på de båndene som mamma brukte til å henge opp julegardinene med. Hun skulle henge opp de først i morgen, så hva nissen hadde tenkt her, var ikke så greit å forstå.
Nissen hadde i grunnen begynt å miste trua på seg selv. Det var tungt og trist, for kanskje var det ikke egentlig seg selv han hadde mista trua på, men på at nissejenta som var ute på leting etter en nissekropp å slå seg ned med, skulle komme. Nå var det bare to dager igjen til jul, og fuglene hadde ikke mer å fortelle om denne nissejenta. Sørgmodig satt nissen på krakken sin og spikket de siste flisene av ei lita dukke barna i ekornfamilien skulle få til jul. En liten tåre strøk bane nedover kinnet hans, da han tenkte at han kanskje denne jula også måtte feire uten nisseselskap. Musene kom fram og lurte på hvorfor han satt slik og skrek, han som var slik en flittig, klok og hardtarbeidende nisse. Den fattige trøsten nådde ikke nissen som satt på krakken og snufset med kniven og arbeidsstykket i hendene. Det var jo enda ikke jul, så fikk han trøste seg med det.
