LUKE 23
Skrevet av Oskar Tørres Lindstad
Johannes satt i skuvsenga med mamma og ventet på at pappa skulle komme inn fra fjøsstellet slik at de kunne sette seg og spise frokost sammen. Dagen i dag skulle bli en travel dag. Huset skulle vaskes, julegardinene og juledukene skulle strykes og legges frem, juletreet skulle hentes, og Johannes måtte forberede den siste gaven han hadde igjen til mamma og pappa. Tante, onkel og bestemor skulle heldigvis ikke komme før i kveld, så mamma slapp å stresse rundt med at det var så mye folk i huset, og så mye arbeid som måtte gjøres skulle det bli jul her også. I kveld skulle de spise grøt så de hadde rester til riskremen i morgen. Det var kvelden før kvelden i kveld. Kvelden før den kvelden de hadde ventet på så lenge. Noen hadde ventet i over 2000 år. Johannes hadde også ventet svært lenge. Snart var de alle forberedt.
I går hadde han gitt den lille esken med gullhjertet han hadde laget smykke av, til Sofia. Han hadde pakket den inn i glinsende, gult gavepapir, og følte seg sikker på at det var den perfekte gaven til henne. Han gledet seg som mest til å pakke opp gaven hun hadde gitt til ham. Det var en firkantet eske pakket i sølvfarget julepapir med små glitrende hjerter på. Johannes hadde ikke den fjerneste anelse om hva som var inni, men syntes den var så fint innpakket at det nesten var for galt å pakke den opp. Nei, han var så spent på hva Sofia hadde tenkt om ham, at han skulle få av henne. Han håpet det var noe hyggelig. Noe som viste at hun var litt glad i ham. Gaven fra mamma og pappa sto oppe på høyloftet. Det var trukket en stor, svart plastpose rundt gaven, så man trengte ikke å grave som dypest i fantasien for å skjønne hva som var inni. Felleski var jo populært for tiden. Eller kanskje det var en rattkjelke? Nei, den var avlang som om det skulle være et par ski.
- Skal du ikke åpne julekalenderen i dag? spurte mamma. Hun var fremdeles ivrig med å finne ut hvem som hadde laget kalenderen. Johannes hadde jo lovet at han ikke skulle fortelle om nissen, men det var litt vondt for Johannes å se hvor hun plagdes så med ikke å vite om ham. Selv om hun var en voksen dame, var hun jo absolutt en som kunne forvalte en slik hemmelighet. Det var jo enda ikke jul, så tiden fikk vise hva som skjedde.
Johannes åpnet den nest siste luken i julekalenderen. Bak luken sto en ny figur, men ingen gisp kunne høres idet figuren ble trukket ut av luken. Det var en ny engel. Denne hadde også hvit, lang kjole og gullmalte vinger. I hendene som var foldet foran seg, holdt han en liljeblomst.
- Det er engelen Gabriel, fortalte mamma. – Han som kom med bud til jomfru Maria om at hun skulle føde Jesusbarnet. Han bruker å holde en slik lilje i hendene, slik at vi skal kjenne ham igjen som den fremste av guds engler. Mamma holdt engelen i hendene og studerte den med store øyne. De hadde samlet opp nærmest en liten hærskare med engler nå i desember. Johannes satte engelen bort til de to andre, så kunne de stå der og forvisse menneskene om at de ikke skulle være forferdet, bare kjenne på tryggheten nå i julen.
Så var det å gå i gang med vaskingen. Mamma og pappa og Johannes fartet fra krok til krok, så grønnsåpevann sto til alle kanter. Det luktet deilig av rull og tunge som sto på ovnen inne på kjøkkenet og kokte. Grøten hadde mamma kokt opp og pakket inn i en dyne, så den sto og gjorde seg selv.
Johannes måtte se å få arbeidet litt i fred inne på rommet sitt. Han måtte lage ferdig gaven til mamma og pappa. Han satte seg ved skrivebordet sitt og fortsatte på papiret han hadde begynt å skrive på. Han visste ikke nå, hvor lang tid han ville bruke på å lage gaven, men at den ville glede mamma og pappa, det var i alle fall helt sikkert. Han hadde akkurat fått rullet papiret han hadde skrevet på sammen, og knytt rundt det røde silkebåndet han hadde fått i kalenderen i går, idet pappa banket på døren til rommet hans. Nå skulle de hente juletre, og da måtte jo hele familien være med.
Nissen sto og kikket ut fra vinduskarmen inne i melkerommet. Skulle de ikke snart ta turen ut for å hente juletre da? Han trippet på krakken i spenning, og i hånden holdt han en liten boks hvor tomhet enda kunne enses. Der, endelig kom de ut, med retning mot skogen, hvor det flotte juletreet de skulle hente, sto. Så fort han ikke lenger kunne se de, løp han over tunet og inn på kjøkkenet i gårdsbygningen. Oppe på kjøleskapet sto flere bokser med småkaker som gårdsfolket hadde bakt i desember. De hadde som alle år før bakt mer enn de spiste selv, noe nissen satte stor pris på. Så fylte han den lille kakeboksen sin med julebakst, og gikk en runde inne i den nyvaskete stua, hvor disse rare nissefigurene var kommet opp på plassene sine igjen. Nå var de snart klare her inne også.
