LUKE 4
Tekst av Oskar Tørres Lindstad
Det var mørkt, og Johannes våknet av at pappa kom inn på rommet og la de kalde, grope fingrene sine på kinnet hans. Ja, det var jo også en måte å starte dagen på. Johannes likte ikke å ligge og dra seg på morgenen. Hadde han først våknet, kunne han like gjerne stå opp. Det var det enkleste, så kunne han bruke tiden sin på å spise en god frokost og slappe av litt foran peisen.
4. Desember og tid for å åpne luke nummer fire på adventskalenderen som pappa en dag hadde funnet i melkerommet, som en gave fra meieriet. Det var så spennende med en slik kalender hvor man kunne åpne en luke og så lå det en liten gjenstand bak, som man kunne bruke til noe nyttig, som å stoppe klær, eller pyntegjenstander man kunne sette fram slik at det litt om litt ble mer og mer julestemning i huset. Johannes skulle ønske han bare kunne lukke øynene sine, også åpne de igjen, og så ville det være julaften. Slik kunne han få tiden til å gå. Ved å bare lukke øynene og forestille seg at han reiste i tiden. Så måtte han jo selvfølgelig åpne de igjen viss på at tiden ville ikke gå noe fortere av den grunn. Men han kunne i alle fall tro det. Og det var så godt å glede seg til jul.
Julekrybben sto på kommoden ved siden av adventskalenderen. I stallen i det gamle Betlehem bodde det både sauer, kyr og esler. Nå var jomfru Maria og Josef også kommet til stallen. Det eneste som manglet, var det lille Jesusbarnet som alle ventet på. Det kom ikke før enn på julaften. Det var jo det som gjorde at alle gikk og gledet seg til noe denne siste måneden i året. Det var jo ventetiden for gleden da Jesusbarnet skulle komme til verden.
Luke 4 var klistret fast med et glansbilde av en hyrde. En gjeter som passet på dyrene som levde på marken utenfor Betlehem. Johannes pirket løs glansbildet slik at han fikk åpnet luken. Igjen mente han bestemt at han kunne høre et gisp, som om noen trakk pusten da luken ble åpnet. Han så seg rundt for liksom å forsikre seg om at det ikke var noen rundt ham som gispet. Inne i luken sto en pent utskåret ku. Kuen var som hentet rett ut fra julekrybben som sto like ved siden av kalenderen. Julekrybben var en av de eldste gjenstandene her på gården, og den hadde vært her siden tippoldefaren til Johannes hadde kommet hit og ryddet gårdshagene, og bygd opp husene her. Det var sagt at den var gitt i julegave av fjøsnissen som bodde oppe på loftet i fjøset. Det var jo selvsagt bare en myte. For om det fantes nisser, hvilken interesse hadde de av å vente på Jesusbarnet? Koblingen mellom nissene og Jesusbarnet hadde ikke Johannes forstått. Men han rakk ikke å tenke mer på det, for plutselig husket han at han ville ut i fjøset for å se hvordan det gikk med Rosalind. Han satte kua fra kalenderen sammen med de andre kyrne i julekrybben og tok på seg støvlene sine før han løp ut i fjøset.
Det var viktig at alle dyrene i fjøset hadde det bra. At alle var friske, og at ingen kjedet seg. Det sørget Fjøsnissen for at ikke skjedde. Han var fjøsets selvutnevnte aktivitetsleder og kunne stelle i stand mange ulike aktiviteter for å underholde dyrene. Sist nå hadde de hatt konkurranse i stille lengde hvor de store tunge kyrne hadde konkurrert i hvem som kunne spre beina sine lengst utover forbrettet i et forsøk på å hoppe fremover. Sauenes favorittaktivitet var symøtene hvor nissen kom og klødde de på ryggen samtidig som han fikk trekke av de litt ull til å strikke seg det som var nødvendig av votter og sokker. I sine mange år på gården hadde han opplevd at et fjøs med bare noen få dyr, hvor man gikk og melket alle kyrne for hånd, hadde blitt et moderne fjøs hvor man gikk rundt med maskiner som melket kyrne på bare noen minutter.
Nå tidlig på morgenen skulle han gi Rosalind den siste kuren med konglekraft, slik at hun forhåpentligvis snart kunne begynne å produsere melk igjen. Rosalind var ei gammel ku, og nissen forsto at den trofaste snille kuas siste tid ikke var så alt for langt unna. Likevel kunne han ikke la være å prøve den urgamle miksturoppskriften han hadde lært av sin søster en gang i tiden. For det var få problemer som ikke et ekte nissetriks kunne løse.
Nå hørte han fjøsdøra smalt, og inn kom Johannes, gutten som bodde på gården. Han rakk akkurat å helle de siste dråpene i Rosalind før han kastet seg inn i kalvebingen og forsvant mellom noen sovende små.
