LUKE 5
Tekst: Oskar Tørres Lindstad
Det var femte dagen i desember og Johannes våknet av seg selv denne morgenen. Han hadde sovet så godt i natt. Rosalind hadde vært så frisk og kvikk i går da han var og besøkte henne. Det var ikke noe som kunne glede ham mer enn det. Han skulle ut til henne i dag også. Han skulle ta med seg kålrot og epler. Det var nemlig det beste hun fikk, og litt godsaker måtte man kunne unne ei gammel ku som hadde vært i lang og trofaste tjeneste i mange år. Den gamle, gode, venninnen til Johannes. Ingen kunne skjønne hva det var som gjorde den gamle, syke kua så kvikk igjen. Det var et aldri så lite førjulsmirakel.
- Desembermåneden er tiden for de store miraklene, brukte læreren til Johannes å si. Han var en gammel, vis mann med langt, grått skjegg. Folk med skjegg var vise. Det hadde mamma nemlig sagt. Pappa hadde ikke skjegg i det hele tatt. Om han prøvde å spare til skjegg noen gang, kjeftet mamma på ham, og sa at hun ville ikke være gift med en mann som så ut som om han var tjue år eldre enn hva han faktisk var. Jaja, så ville hun kanskje ikke være gift med en vis mann da. Johannes visste jo at visdommen ikke direkte lå lagret i skjegget, men at den kom ifra det indre samarbeidet mellom hjertet og hjernen. Vise mennesker tok kloke valg hvor de lot hjertet bestemme hva som var riktig og galt, og kombinerte dette med alt de kunne og hadde lagret i hjernen. Om det hadde vært litt flere vise menn på jorden, så ville det kanskje ikke vært så mye krig og elendighet i verden heller, tenkte Johannes. For det kunne jo ikke være beslutninger fra hjertet som fikk mennesker til å ta valg som skadet andre mennesker. Det kunne ikke Johannes fatte og begripe.
Han satte på radioen og gikk inn i peisestua. Mamma satt i skuvsenga og ventet på Johannes. Hun skulle på jobb samtidig som Johannes skulle på skolen, og var dermed oppe tidlig og klar for å se hva som gjemte seg bak dem femte luken i kalenderen. Det var blitt så spennende å se hva som gjemte seg bak disse lukene i den lilla fløyelspapirkalenderen. Det virket som om hver gjenstand hadde en viss betydning for julestemningen i huset.
- 250 sivile skadd i et bombeangrep i den syriske hovedstaden Damaskus i natt, sa nyhetsankeren på radioen. Johannes og mamma ble sittende og se på hverandre og foraktet det som nettopp var sagt på radioen. Johannes skjønte nøyaktig hva mamma tenkte, så de trengte ikke å si noe. Disse handlingene var så grusomme at ord ikke kunne beskrive hvor forferdelige de var mot menneskeheten.
Johannes røsket opp luke nummer fem. Igjen hørte han gisping, men denne gangen var det helt sikkert mamma som trakk pusten da hun fikk se hva som sto der inne bak luken. En ny trefigur. Mannen hadde lang rød kappe på seg og et hvitt tørkle rundt hodet. «Johannes av Damaskus,» sto det skåret i ryggen hans. Mamma og Johannes måpte, og ble med ett livredd. Nå begynte denne kalenderen å bli en anelse skremmende. Mamma løp inn på kjøkkenet, tok ipaden og søkte opp Johannes av Damaskus på det store norske leksikon.
- Helgen, skribent og munk i den hellige Sabas kloster i Jerusalem, sa mamma og ble helt stille.
På radioen snakket de enda om situasjonen i Syria, før den ordinære kanalverten tok over igjen og ville spille låten: «Come ye faithful, raise the strain,» som var skrevet av Johannes av Damaskus. Johannes gikk og satte seg på fanget til mamma som var aldeles i villrede. De sa ingenting før sangen var over. Da lo de. Lenge.
Det var fredelig og rolig i fjøset denne morgenen. Ute i vedskjulet derimot kunne man høre romstering oppe langs stablene av bjørkeved. Fjøsnissen måtte finne de perfekte vedskiene. Passe tykke, uten kvist og med solid og hard kjerne. Som nisse med lang fartstid var det ekstra stas å få bruke tid på å gjøre noe man var god til. Etter en nøye vurdering av noen utsøkte skier solid flammebjørk, tok han med seg vedskiene opp på høylemmen sin. Her kunne han sitte i ro og mak med emnene sine. De skulle etter litt arbeid, bli flotte trefigurer han kunne gi bort som julepresanger.
