LUKE 6
Av Oskar Tørres Lindstad
Da Johannes våknet denne morgenen var det som om han ikke hadde sovet noe i det hele tatt. Da han gnidde seg i øynene og kjente hvor søvntunge de var, forsto han likevel at han hadde sovet. Han hadde drømt så inderlig og alt hadde vært så ekte. Nå forsto Johannes at det bare var en drøm, og når han tenkte på alt han hadde drømt om gjennom natten, forsto han at han hadde sovet riktig lenge allikevel. Det var vekkerklokken som hadde vekket ham denne morgenen. Klokken var sju og han hadde ikke så fryktelig god tid. Mens han kledde på seg de varme vinterklærne sine, og pusset tennene på badet, tenkte han igjennom hva det var han hadde drømt om. Han hadde drømt at han var Johannes av Damaskus som hadde møtt julenissen i Jerusalem. Sammen hadde de utnyttet denne amerikanske versjonen av en julenisses fenomenale distribusjonssystem til å spre Johannes av Damaskus´ fredelige, dog kristne budskap over hele verden. Det var absurd å tenke på, og Johannes var ikke særlig kristen av seg. Han var åpen for at det kunne være mye mellom himmel og jord, men noen gud, slik den fremsto i noen av de store verdensreligionene, det kunne han ikke direkte føle seg knyttet til. Men han visste jo heller ikke. Og noe rolig og godt var det rundt akkurat det også.
- Johannes! Nå kommer meieribilen og henter melk. Du får komme ut å takke pent for kalenderen de satte igjen. Det var pappa som ropte inn til Johannes fra ute i gangen. Han hadde egentlig mest lyst til å åpne den sjette luken nå, men forsto at han måtte ut å takke pent for kalenderen.
Dette var kanskje blant de siste turene tankbilen gjorde til gården. Da Johannes kom inn i fjøsgangen overhørte han melkemannen som sto og snakket med pappa. Det virket ikke som om mannen forsto riktig hvor smertelig det var for pappa å kanskje måtte selge hele familiegården for en billig penge, og flytte inn til byen.
Johannes gjorde seg raskt til syne og gikk bort til melkemannen, strakte ut hånda, og ønsket å takke pent for adventskalenderen i lilla fløyelspapir som melkemannen hadde satt igjen her i november. Melkemannen tok handa, ristet den godt, og jattet med «værsågod,» helt til han hørte hva den lille gutten foran ham, høytidelig hadde takket ham for. Melkepumpen bråkte, så Johannes hevet stemmen for å forsikre seg om at han hadde hørt hva han hadde sagt.
Det er mange år siden meieriet har vært ute med noen gaver til produsentene, så det var nok neppe ifra oss, sa han så han overdøvde melkepumpa, og i en betenkt tone.
- Da kan det jo være slakteribilen som har lagt den igjen, da de hentet de siste lammene her, sa pappa, uten effekten av å overbevise noen, nær sagt seg selv.
Johannes gikk inn igjen for å åpne dagens luke i julekalenderen. Mamma hadde stått opp tidlig i dag, selv om hun hadde fri fra jobb. Hun var også så forferdelig spent på hva som skjulte seg bak luke nummer seks.
- Står en ny helgen der i dag, sender jeg kalenderen til politihuset, sa mamma som hadde blikket festet stivt på kalenderen. Johannes fjernet gullstjernen som holdt dagens kalenderluke forseglet.
I luken lå en bil. Ikke skåret ut i tre, men en lekebil av metall og plast. Han hadde en akkurat maken fra før. Den lå i lekekassen han hadde pakket vekk og gjemt bort på høylemmen. Bilen var en tøff, moderne lastebil med fem eksospotter stående opp fra taket.
- Bra slike fæle miljøforurensere ikke finnes som annet enn leker, reflekterte Johannes.
Og sikkert var det. På skolen hadde de lært om hvordan menneskenes forbrukersamfunn truet naturen og dyrene på jorden. Mamma trakk på smilebåndet, men tilsto at hun kunne ikke være annet enn enig i akkurat det.
Endelig skulle den avskyelige grådureren dra sin vei igjen. Fjøsnissen ble syk og dårlig av at disse maskinene duret og gikk, og forurenset den klare, blåe vinterlufta. Ukentlig kom den store maskinbilen og kjørte inn på gården for å ta med seg melken som kuene i fjøset lagde. Det var en rar måte å gjøre det på mente fjøsnissen, men det var vel bare slik den moderne tiden var blitt. Menneskene fant på så mye rart og unødvendig, og slike tunge grådurere som forgiftet luften vi trengte for å puste i, var noe av det rareste. Fjøsnissen kunne ikke gå slik å forarge seg over alt menneskene gjorde. Da var det lurere å bruke tiden til å rydde i alt skrotet som havnet på høylemmen. Gårdsfolket tenkte ikke på at nissen trengte noe av plassen på høylemmen for å bo på han også, så innimellom måtte han rydde litt skikkelig, og finne andre steder å legge ting på.
