Den syvende dagen i desember var en fantastisk dag å våkne til. Det hadde vært mildt da Johannes gikk og la seg i går kveld, og utpå natten hadde det fryst på. Kulden prydet vinduet hans med en diger snørose. Det tidlige skumringslyset ga liv til den trolske isformasjonen på det gamle, bølgede vindusglasset. Johannes hadde drømt igjen i natt. Men heldigvis ikke om over 1000 år gamle helgener eller amerikanske versjoner av julenisser med stor buk og lange rekker med reinsdyr foran en slede. Han hadde drømt om en nissejente. Sammen lekte de i snøen og inne i fjøset. De akte utfor bakkene på jordet så det ordentlig kilte i magen. Johannes skjønte at en opplevelse på skolen fra i går, var hva som hadde utløst denne reaksjonen i hjernen hans. En drøm han syntes var så vakker, at han i drømmen skulle ønske at den aldri tok slutt. På skolen i går hadde en av jentene i parallellklassen, ei jente ved navn Sofia spurt om ikke de skulle utveksle julegaver med hverandre. Johannes hadde vært skikkelig forelska i Sofia i mange måneder, og det var ikke noe han heller ville, enn å glede henne med den perfekte julegaven.
Dette med forelskelse var noe Johannes opplevde som svært ubehagelig og til dels litt unødvendig. Det føltes som om han var så maktesløs i fortapelsen til de følelsene som sattes i sving hver gang han så Sofia. Det var et under at han i går hadde klart å svare, da hun hadde spurt ham om den vennskapelige gesten de skulle finne på til hverandre. Kjærlighetens veier var uregjerlige, tenkte Johannes uten å ville bry seg selv mer med tanken på Sofia.
Den syvende dagen i desember. Desembermåneden var godt i gang, og Johannes kunne enda ikke vente med å åpne øynene til julaften om 17 dager! 17 dager igjen til jul, betydde enda 17 luker igjen å åpne i adventskalenderen. Johannes gikk inn i den varme peisestua hvor det brant godt i peisen. Mamma hadde stått opp tidlig i dag også, fordi i dag hadde hun arbeidsdag i den lille nærbutikken igjen. Hun virket nesten like ivrig som Johannes på å åpne lukene i adventskalenderen, noe Johannes syntes skapte en egen stemning hver morgen. Det var så trivelig at de kunne glede seg over noe sammen. Delt glede er jo dobbel glede.
Den syvende luken var klistret igjen av jomfru Maria som satt nede ved krybben og passet på Jesusbarnet. Ved bare å løsne litt på den ene siden av glansbildet, kunne Johannes lirke opp luken. Mamma hang over ham og klødde i fingrene etter å se hva som gjemte seg bak luke nummer 7. Johannes følte seg med ett svært lite overasket. Han hadde det liksom litt på følelsen, hva som ville skjule seg bak luken. Det var selvsagt:
- Ei lita nissejente, og guri malla! Så vakker! Utbrøt mamma. Og det var kanskje den vakreste,
mest detaljerte treskjæringen Johannes noen gang hadde sett. Jenta var kledd i en nydelig, rutete stakk som det var skåret inn roser i. Kniven som var brukt til utskjæringen måtte ha vært veldig liten. Johannes satte nissejenta på peishylla sammen med den andre nissen han hadde funnet i kalenderen den første desember. Der sto de sammen, og virket uatskillelige.
Det var en trist dag på høylemmen i fjøset. Fjøsnissen følte seg så nedfor og trist, at han visste ikke hva han skulle gjøre for å føle seg bedre. Han gikk ned i fjøset til Rosalind, men ikke en gang den rolige murringen hennes kunne gjøre ham noe stort lykkeligere. Det var tiden på året hvor han begynte å kjenne seg så ensom. Han skulle så gjerne hatt ei nissejente han kunne delt dagene på gården med. Han passet på å fortelle Rosalind hvor takknemlig han var for at han fikk holde så god kontakt med alle dyrene i fjøset, men det ble liksom aldri det samme. Det var langt i mellom nisser traff hverandre. Det kunne gå flere tiår fra gang til gang, og menneskene kunne nissene ikke stole på. Kom nissene i kontakt med menneskene, var faren stor for at de ville gjøre med dem, som alt annet fantastisk på jorden, utnytte det så til de grader, at det unike og magiske ved dem, sakte men sikkert ville svinne hen.
Ei nissejente var hva Fjøsnissen ønsket at skulle ville komme til gården og slå seg ned med ham. En lykkelig nisse, var en god nisse, og en ulykkelig nisse var likeledes en riktig fæl nisse. Fjøsnissen var alltid klar for besøk, og speidet over jordet hver morgen og kveld, om det stakk ei lita rød topplue opp fra snøen borte i skogholtet. Da skulle han løpe så fort beina kunne bære ham gjennom tunnelene sine i snøen, og bort til nissejenta som sto og ventet på ham i skogholtet.
