Det var torsdag. Snart var det fri fra andre forpliktelser, og man kunne gjøre akkurat det man selv ville, eller selv følte seg forpliktet til. I disse tider var det mye hjemme på gården man følte seg forpliktet til. Johannes ville gjøre alt som sto i hans makt for å hjelpe mamma og pappa med å berge gården. Det kunne han gjøre ved å hjelpe til i fjøset, slik at mamma og pappa kunne bruke energien sin på å finne en løsning på problemet med gårdsdriften. Johannes hadde ikke riktig forstått hva det var som var det virkelige problemet på gården, men hadde tenkt å spørre mormor når hun kom på førjulsbesøk neste helg. Han hadde forsøkt å finne en forklaring hos mamma og pappa, men de rotet bort Johannes´ forståelse i villfarne gloser om bankvesen og politisk styrte melkekvoter. Det Johannes hadde forstått, var at de hadde for få kyr til å kunne lage nok mat som de fikk penger for. Politikerne, de som bestemte i Norge ville ikke betale oss nok til å holde hjulene i gang på gården, fordi vi var for liten en gård.
Det skulle være møte hjemme i dag. Noen som arbeidet med denne politikken, skulle komme til mamma og pappa utpå ettermiddagen. Det ville si i den tiden når Johannes kom hjem ifra skolen. Han hadde fått beskjed om ikke å oppholde seg i peisestuen, og ellers ikke gjøre noe som forstyrret det særs viktige møtet. Johannes hadde i utgangspunktet tenkt å respektere dette, men han trodde ikke han kunne dy seg mot å gi disse som bestemte over gården deres, en liten vekker om hvem det faktisk var som bodde og arbeidet her på gården. Han skulle tenke på dette utover dagen; hva det var som kunne sette mamma, pappa og ham selv litt i respekt mot disse ufyselige bankvesenene og politiske overmennene. Johannes skulle forsøke å bruke sin visdom.
Mamma var ikke med da Johannes åpnet den åttende luken i julekalenderen. På den lilla fløyelsduken tvinnet rundt kalenderen, var selve julenatten fra en gang for mange tusen år siden, i Betlehem, avbildet. En av hyrdene på marken sto langt bak i stallen og smilte lurt. Bak denne betenkte gjetergutten var luke åtte. Johannes åpnet luken forsiktig, for ikke å ødelegge det flotte glansbildet av hyrden. I luken lå en tøyfille. Da Johannes fikk sett nærmere etter, skjønte han at det var et lommetørkle. Det var pent brodert med rette sømmer og tradisjonelle roser som border. I midten av tørkle var det brodert et sort furutre og i furutreet satt noe som kunne minne om en ekornfamilie. Broderiet var skikkelig forseggjort, og noe Johannes tenkte kunne være lurt å ta vare på og bruke som julegave. Selv brukte han ikke lommetørkle, men som presang til mormor måtte det jo bli aldeles innertier.
Klokka var blitt så mye, så Johannes måtte løpe for å rekke bussen. Han kunne ikke vente til å komme hjem igjen.
En skygge fór rundt inne hos dyrene i fjøset. Det som enda bare var en skygge, måtte forsikre seg om at han var alene. Redselen for å bli oppdaget og avslørt av menneskene, var så gruelig hos nissene, og noe de hadde lært fra tiden som smånisser. Når alle kriker og kroker var sondert, steg fjøsnissen fram. Han satte seg på ryggen til Rosalind, for bedre å strekke til da han skulle klø henne bak ørene. Fjøsnissen hadde fått noe alvorlig å tenke på. Her om dagen hadde han overhørt av bonden selv på gården, i en samtale med mannen som kom og dro med grådureren, og tok med seg all melka, at gårdens fremtid sto i fare. Før jul kunne fjøset være tømt for dyr, og gårdsfolkene reist sin vei. Han hadde lagret seg det i minnet, og trukket det frem igjen i dag. En slik tragedie hadde han aldri opplevd i sin tid som Fjøsnisse. Det var ikke mulig for en fjøsnisse å være fjøsnisse i et tomt fjøs, likeså var det svært vanskelig for en gårdsnisse som ham, å finne seg en annen ledig gård å være fjøsnisse på. Dessuten trivdes han så umåtelig godt oppe på høylemmen sin. Nå gikk det til og med ord blant fuglene om at ei nissejente var i farten og ute på leting etter en fjøsnisse å slå seg ned med. Det skjedde uhyre sjeldent, og Fjøsnissen kunne bare håpe på at hun kanskje ville finne veien hit til gården hvor han bodde.
Fjøsnissen hadde også fått med seg at de som hadde den viktigste fingeren med i fremtiden på gården, skulle ha møte her i kveld. En liten nissestrek ville kanskje vist disse underlige vesenene hva det var som sto på spill. Og han hadde nok av kontakter, Fjøsnissen, som kunne hjelpe ham med å skape et viktig, ja kanskje avgjørende øyeblikk på møtet som skulle holdes i ettermiddag.
