Johannes lå helt rolig i senga si. Ute snødde det tykke filler. Så tykke, at man bare så vidt kunne skimte konturene av fjøset over gårdsplassen. Det var riktig av Johannes å ligge lenge denne lørdagsmorgenen. Han hadde mye han måtte tenke over. Han tenke grundig, for bedre å forstå hva det var han egentlig kunne bidra med på gården, nå når det dessverre så ut til at han og mamma og pappa måtte flytte fra gården før jul. Det som var ment som en uskyldig liten spøk i går, hadde fått større konsekvenser enn hva som faktisk var meningen. Johannes skammet seg over at han ikke hadde brukt visdommen sin, og lyttet til hjertet og hjernen før møtet som hadde funnet sted på gården i går. Likevel var det noe han ikke kunne fatte og begripe. Noe han kjente var svært urettferdig. Noe av krisene som oppsto, var det ikke han selv som hadde stelt i stand. Spørsmålet var bare, hvem det da kunne være som hadde funnet på noe så utspekulert og, ja, Johannes måtte le litt, gøyalt!
Johannes mente han hadde tenkt grundig gjennom spøken sin på skolen. Den virket å være uskyldig og treffende. Likevel måtte han vel selv innse nå, at det hadde vært bare forferdelig tåpelig og dumt. Da han kom hjem fra skolen i går, var gjestene akkurat kommet. De ble vist inn i peisestua hvor mamma hadde dekt på bordet for å servere sine deilige, sprø vafler. Det var standard når det kom gjester til gården, at mamma serverte nystekte vafler og kald melk. Kaffe skulle gjestene selvfølgelig også få å drikke til, og det var her Johannes´ fenomenale plan kom inn i bildet. Melken sto i muggen på kjøkkenbenken. Kaffen sto ferdig traktet på kannen. Johannes satte seg ved kjøkkenbordet og latet som han hadde lekser han måtte gjøre. Da mamma hadde gått inn i peisestuen for å starte møtet, hadde Joakim knust tre små «piri piri,» ekstra sterke chilipepper-planter ned i kaffen. Én slik «piri piri» var nok til å skremme en elefant. Og tanken til Johannes var å ved dette forsøket, demonstrere for vesenene og overmennene, hvor deilig det var med et glass frisk, kald melk etter å ha prøvd den usedvanlig sterke kaffen. Når de da innså hvor verdifull melken var, kunne de ikke tvinge mamma og pappa til å slutte å produsere den, og sende kyrne til slakteriet.
Det endte selvfølgelig som det måtte gå. Damen og mannen som samtidig tok en solid slurk av kaffen, mistet pusten. De stønnet og bar seg, og grep seg om halsen. Mamma og pappa skjønte ikke hva det var som foregikk, og i kaoset som oppsto, presterte disse snart forbrente gjestene å velte muggen med melk, og dermed ble selve kjernen i Johannes´ plan spilt utover hele peisestuens spisebord. Da de omsider fikk summet seg og gråtende tryglet om vann, melk, eller hva som helst, forsto vel pappa at noe som ikke skulle vært i kaffen, faktisk var i kaffen, og løp ned i fjøset for å hente en ny mugge med melk.
Johannes sprang og gjemte seg i fjøset da melken veltet og det brøt ut kaos i peisestuen. Han skammet seg så umiddelbart over det han hadde stelt i stand. Etter en kort stund, tok han seg i det, og gikk tilbake inne i peisestuen for å be om unnskyldning. Damen som tydeligvis representerte disse bankvesenene, hadde lagt seg i skuvsenga med en kald klut over pannen og med et glass deilig, frisk melk i hånden. Mannen som visstnok arbeidet med landbruk for kommunen satt ved bordet og nippet til melkeglasset mens mamma og pappa tørket gulv og ryddet vekk tilsølte papirer. Johannes tok det så innover seg at han ikke klarte å holde tårene tilbake. Noe ville han forsøke å bidra med. Han ville forsøke å forklare at det hele var ment som en humoristisk liten spøk med en moral som skulle gagne gården. Gjestene tok til seg unnskyldningen, men virket ikke å være særlig imponerte over spøken. De lo riktignok mildt da Johannes presenterte poenget med melken, om at de skulle sette ekstra stor pris på den. Pappa tok Johannes med inn på rommet sitt, hvor han satt til gjestene hadde reist igjen. Det tok ikke lange stunden, for møtet ble kort, og de fikk ikke snakket sammen om noe av det som egentlig var meningen med møtet.
Det som for Johannes virket urettferdig, men som han heldigvis fikk forklart for mamma og pappa at han ikke hadde noe med å gjøre, var hva som hendte i det gjestene skulle reise igjen. Johannes hørte det slamre i en bildør, etterfulgt av et høyfrekvent skrik som kunne skremme hvem som helst. Inne i bilen som damen kjørte var det en liten skare ekorn som hadde lagt seg på lur og ventet med å komme frem til damen og mannen hadde satt seg inn og var klare til å kjøre. På brøkdelen av et sekund var de ute av bilen igjen, og løp strake vegen inn til mamma og pappa som allerede var en smule fortvilet over situasjonen. De huiet noe om barnevern og dyremishandling, før mamma fikk roet de ned, samtidig som pappa fikk lurt ut blindpassasjerene med en skål nøtter. Neste møte skulle de ta på rådhuset. De fikk ikke avtalt når. Nå trengte de egentlig å komme seg fortest mulig vekk herifra.
Johannes hadde fått skværet opp med mamma og pappa senere på kvelden. De mente det var godt gjort av ham å skape slik leven blant byråkrater, og at de kunne innrømme at situasjonen som oppsto var en smule komisk. Men Johannes fikk streng beskjed om at når det var noe man var uenig i, og i dette tilfellet om fremtiden til gården, så var det viktig å få snakket sammen om mulige løsninger. Det var ikke slik at bankvesenet og landbrukskonsulenten fra kommunen hadde vært her bare for å avlegge dom om at gården skulle legges ned og at Johannes, mamma og pappa måtte forvente å flytte til byen før jul. De skulle se på løsninger om investeringer som kanskje kunne sikre videre drift. Det hastet med å få gjøre det før jul, fordi de tok juleferie lille julaften, og til nyttår så var ikke melkekvotene deres lenger. Det ville bety at mamma og pappa satt med en gård som det daglig kostet penger å drifte, uten en sikker inntekt som kunne dekke de nødvendige, nye investeringene. Det var slitsomt og veldig lærerikt for Johannes å få høre det litt enklere forklart fra mamma og pappa, hva det var som var utfordringene for gårdsdriften fremover.
Mamma ropte fra inne i peisestua, om at Johannes måtte komme og spise frokost. Dynen varmet ham godt, men felles frokost kunne han ikke gå glipp av. Det var det triveligste Johannes viste om, og utsøkt kvalitetstid, da bare de tre kunne sette seg rundt bordet i peisestua en lørdagsmorgen og spise frokost. Å samles slik var det som holdt oss sammen mente mamma, og det hadde hun aldeles rett i.
Før de satte seg for å spise frokost, åpnet Johannes den niende luken i julekalenderen. Det var en lettelse da han hentet frem et rødt hjerte fra luken. Det var sydd sammen av rød filt og fylt med høy. Man kunne kjenne det på lukten og av den sprø lyden da man klemte på det.
- Jeg skal bli flinkere til å gjøre mine valg med hjertet, så vel som hjernen, sa Johannes, og hengte det røde hjertet opp over peishylla slik at det hang like ovenfor nissen og nissejenta som sto sammen og kikket blygt på hverandre.
Fjøsnissen humret og lo enda godt over scenarioet som hadde utspilt seg på gårdsplassen dagen før. Han hadde ikke hatt det så moro på så lenge han kunne huske. Han savnet å gjøre nissestreker. Det var vel viktig at han ikke gjorde det for ofte, da han kunne risikere å bli til bry for gårdsfolkene. Det var jo ikke det som var hans misjon her på gården. Han hadde takket ekornfamilien pent for å være med på nissestreken. De hadde spilt hovedrollen i et stykke han hadde hatt regien på, noe han var forferdelig stolt over. Rosalind og de andre dyra fikk også litt ekstra stell av nissen i dag, for en lykkelig nisse, var en flittig nisse.
