Rovdyr

Bruk av utmarksbeite utgjør en viktig grunnpilar i norsk matproduksjon. Beitebruk representerer verdier som god dyrevelferd, ivaretakelse av kulturarv og biologisk mangfold. I tillegg bidrar det til økt sjølforsyning, gjennom bruk av norske ressurser i husdyrdôret.

Hvert år vokser minst dobbelt så mange fôrenheter i utmarka som det som høstes i dag. Potensialet for økt utnyttelse av utmarksbeite til matproduksjon er stort. I en verden hvor både klimaet og det politiske verdensbildet endrer seg, vil bruk av denne ressursen gjennom drøvtyggere som sau, geit og storfe, bli avgjørende for å sikre Norges sjølforsyning av mat. De store rovdyrene i Norge utgjør derimot en trussel mot denne delen av primærnæringa.

Du finner telefonnummer til rovviltkontaktene her. 

Det trengs bedre forvaltning av rovvilt

I Norge har vi fem store rovviltarter: brunbjørn, jerv, ulv, gaupe og kongeørn. Framveksten av de fire store rovdyrstammene og ørnebestanden har ført til at vi i dag har en ikke-bærekraftig mengde rovvilt i norsk natur. I flere fylker består over 80% av matseddelen til rovviltet av sau, lam og rein. Beitedyrenes tilstedeværelse i utmarka legger dermed grunnlaget for unaturlig store rovviltstammer.

Det trengs en forbedring av rovviltforvaltningen i Norge. Beitenæringa opplever at Stortingets todelte målsetting ikke respekteres. De folkevalgte rovviltnemndene overprøves av embetsverket i departement og direktoratet. Fastsetting av rovvilterstatninger bærer preg av svake rettigheter for beitebrukerne, og Miljødirektoratet oppfattes ikke som nøytral klageinstans i erstatningssaker.

Skadegjørere tas ikke ut raskt nok, og man mangler «verktøy» til effektiv skadefelling. Moderne teknologi brukes ikke i den grad det er potensial for, og det finnes ingen tidsfrister for når ulike fellingstiltak skal settes i verk. Det varsles ikke når merket rovvilt går inn i beiteprioriterte områder, og data fra sporing brukes ikke i skadefelling. I tillegg eksisterer ikke kriseberedskap for ivaretakelse av bønder rammet av rovviltkatastrofer.

Rovdyrfrie soner skal holdes rovdyrfrie. Med den rovviltforvaltningen vi har i dag, er ikke dette tilfelle.

Forvalterne av rovvilt må ta det ansvaret de har, på lik linje med ansvaret enhver dyreeier har. Dyrevelferd må også gjelde når vi snakker om rovvilt. Det er ingen som tjener på en feilslått rovviltforvaltning.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener:

• Ansvaret for rovviltforvaltningen må flyttes fra Miljøverndepartementet til Landbruks- og Matdepartementet.
• De folkevalgte rovviltnemndenes avgjørelser skal ikke kunne overprøves av embetsverket. Bestandsmålene må nedreguleres og forvaltes strengt innenfor angitte soner, med lav terskel for hurtig uttak.
• Det skal ikke være ynglende ulv i Norge.
• Midler til FKT-prosjekter og konfliktdempende tiltak skal prioriteres høyt. Uttak av skadevoldere skal skje raskt og med alle tekniske midler.
• Bjørn utenfor vedtatt yngleområde må kunne felles hele året.
• Ulv utenfor ulvesonen må kunne felles når det er gode sporingsforhold, for å spare næringen og samfunnet for store kostnader.
• Regjeringa må legge fram en plan for krisehåndtering ved rovviltmassakre.
• Det må opprettes en uavhengig klagenemnd for erstatning i rovviltskadesaker, hvor også veterinærfaglig, juridisk og husdyrfaglig kompetanse bør være representert.
• Det gis klagemulighet etter §6 i erstatningsforskriften slik at SNO sin avgjørelse om skade/dødsårsak på bufe i rovviltområder kan prøves av faginstans.