Internasjonale handelsorganisasjoner og handelsavtaler legger føringer og begrensninger for norsk jordbrukspolitikk. Handelsavtaler bestemmer hvilke betingelser varer og tjenester kan selges under, som tollsatser ved import.
Norsk jordbruk er særlig utsatt i møte med et internasjonalt handelsregime. Vår geografi gjør matproduksjon utfordrende, og for å sikre et jordbruk over hele landet med varierende produksjoner og bruksstørrelser, er vi avhengige av tilskuddsordninger som tilrettelegger for dette.
Verdens handelsorganisasjon (WTO)
Norge er medlem i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). WTO skal blant annet fremme handelen mellom stater, utforme regler for verdenshandelen med både rettigheter og forpliktelser for partene, og løse handelskonflikter mellom dem. Siden 2001 har det vært forhandlet om en ny WTO-avtale (Doha-runden). I Doha-runden blir det blant annet forhandlet om et nytt regelverk for nasjonal landbruksstøtte, importvern og eksportsubsidier, hvor flere store, eksporterende land ønsker strengere restriksjoner for nasjonale tilskuddsordninger.
WTO-avtaler legger begrensninger for norsk offentlig støtte til landbruket. Blant annet regner WTO målprisordningen som handelsforstyrrende. Norge har gjennom avtalen forpliktet seg til å avgrense handelsforstyrrende prisstøtte til 11,449 mrd kroner. Som et resultat har flere produksjoner blitt fjernet fra målprisordningen de siste årene.
Hvor handelsforstyrrende en tilskuddsordning er, fordeles i tre «bokser»: gul, blå og grønn boks:
|
Gul boks Svært handelsforstyrrende støtte. |
Blå boks Moderat handelsforstyrende støtte. |
Grønn boks Ikke handelsforstyrende støtte. |
|
Målpriser (melk, korn, potet, noen grønnsaker)
Grunntilskudd geit/lam/ull, distriktstilskudd frukt/bær/grønnsaker, prisnedskriving, transportstøtte, tilskudd til fruktlager, insemineringsstøtte. |
Støtte basert på fast areal/avling, eller fast antall dyr, eller at støtten gjelder for 85% eller mindre av produksjonen.
Husdyrtilskudd, driftstilskudd mjølk og ammeku, distriktstilskudd kjøtt, fjørfe, egg, melk, kvalitetstilskudd storfeslakt og lammeslakt, bevaringsverdige husdyrraser. |
Direkte utbetaling til bonde: Investeringsmidler og andre ordninger under Landbrukets utviklingsfond, velferdsordninger, økologisk landbruk, areal- og kulturlandskapstilskudd, beitetilskuddene, RMP, SMIL
Forskning og forvaltning: Utvikling av plantemateriale, skadedyr- og sykdomsbekjemping, støtte til Veterinærinstituttet og Forskningsrådet, kvalitetstiltak, handlingsplan for plantevernmidler, landbruksrådgivning, Mattilsynet, Opplysningskontorene, Stiftelsen Norsk Mat, beredskapslagring. |
EFTA og EØS
Norge, Sveits, Liechtenstein og Island utgjør det som kalles EFTA-landene. EFTA-landene har full suverenitet over sin nasjonale handelspolitikk, men har valgt å samarbeide om å forhandle og inngå handelsavtaler. Norges formelle tilknytning til EU er gjennom EØS. EØS-avtalen gjør Norge til en del av EUs indre marked med fri bevegelse for personer, varer, tjenester og kapital. Dette gir norske bedrifter adgang til EU markedet, og vice versa.
Artikkel 19 i EØS-avtalen omhandler handel med landbruksvarer mellom EU og Norge. Denne handelen er svært ubalansert, og Norges import er seks ganger så høy som vår eksport til EU-landene.
Må ivareta retten til mat
Internasjonale frihandelsorganisasjoner og handelsavtaler skal ikke legge rammene for ulike lands jordbrukspolitikk. For å sikre tilgangen på og distribusjon av mat, samt bekjempe sult, må alle land sikres retten til egen mat. Det gjøres ikke gjennom inngripende frihandelsavtaler. Det er store variasjoner i matproduksjon mellom land og områder. Hvert land og hver bonde må derfor gis mulighet til å finne de produksjonsmåtene som fungerer best. Det er solidarisk, rettferdig og bærekraftig.